Når gode ordninger ikke fungerer – erfaringer fra egen praksis

I en nylig publisert artikkel løftes det frem hvordan avventende sykmelding kunne brukes langt oftere, og hvordan dette potensielt kunne redusere sykefravær i stor skala og gi betydelige samfunnsøkonomiske gevinster. Jeg har ingen innvendinger mot analysene i seg selv – og mener ikke at fastleger skal fraskrive seg ansvar. Samtidig mener jeg det er på sin plass med eksempler fra virkeligheten.

Jeg har vært fastlege i over ti år og har i denne tiden skrevet ut en rekke avventende sykmeldinger i situasjoner der dette fremstod som en god løsning. Ikke én eneste gang har dette latt seg gjennomføre slik det er tiltenkt.

Et tiltak, men for hvem?

Avventende sykmelding krever at både pasienten og arbeidsgiveren forstår hva ordningen innebærer – og er villige til å bruke den. Min erfaring er at dette svært sjelden er tilfelle. Pasientene blir forvirret, og arbeidsgivere svarer med passivitet, usikkerhet eller avvisning. Selv med forklaringer og motivering ender det med full sykmelding likevel.

Hvor prosessen havarerer er litt vanskelig å si konkret. Tiltaket krever koordinert innsats og evne til fleksibilitet i en situasjon som ofte allerede er preget av stress, smerte eller konflikt. I praksis er det nok at én part ikke forstår eller ikke vil – og hele forsøket faller sammen før det begynner. Et sårbart system, med andre ord.

Fastlegenes rolle – og begrensninger

Artikkelforfatterne skriver at fastleger må «gi pasient og arbeidsgiver en reell mulighet til å vurdere arbeidsevne og tilrettelegging». Det er jeg helt enig i. Men denne muligheten eksisterer ikke slik som den er beskrevet på papiret. Vi trenger pasienter som er motiverte, samt at arbeidsgivere som er innstilt på å bruke verktøyet. Det nytter ikke å sette et kryss i et skjema hvis det ikke følges opp på arbeidsplassen – eller forstås av pasienten.

Dersom avventende sykmelding kun brukes i én prosent av tilfellene, og fastleger samtidig rapporterer at det ikke fungerer, bør ikke løsningen være å «minne legene om regelverket». Da må man se på hvorfor tiltaket ikke fungerer ute i virkeligheten.

Personlig kunne jeg ønske at det var et krav til arbeidsgiver om kartlegging av arbeidsevne og muligheter for tilrettelegging og at konklusjonen av dette må tas med til fastlege før neste sykmelding.

Veien videre?

Avventende sykmelding kan ha stort potensial. Men det må følges opp med mer enn påminnelser om plikter. Arbeidsgivere må forpliktes og skoleres, og pasienter må få forklaringer som gir mening i deres situasjon. Kanskje bør man se på mulighet for lavere terskel for et kontaktpunkt mellom lege og arbeidsgiver?

Inntil videre forblir avventende sykmelding et tiltak med gode intensjoner, men med liten praktisk nytte.

Ingen oppgitte interessekonflikter