Helsepersonell tåler sannheten og fortjener å få den

Språk betyr noe. Ikke bare hva som sies, men også hvordan det blir sagt. Gode ledere må ha et bevisst forhold til den kjensgjerningen. Når jeg snakker med tillitsvalgte på sykehus, forteller flere at det er når ledere bruker begrepet «nullsum-spill» at de ansatte for alvor blir fortvilet og frustrert. Begrepet ble – og blir fremdeles – brukt i forbindelse med organisasjonsendringer, innføring av nye, digitale verktøy og plattformer, nedleggelser, sammenslåinger eller andre omlegginger av et visst omfang.

I «nullsum» tankegangen ligger forestillingen om at når noen får noe, så mister andre tilsvarende. For eksempel: Hvis noen får et gode i samfunnet, la oss si at barnehager blir billigere, så må automatisk sykehjemsplasser bli dyrere. Hvis dine rettigheter styrkes, så svekkes mine. Forskning har også avdekket at det er et klart generasjonsskille her, jo yngre du er, desto mer er du i «nullsum»-tankegangen. Tendensen til å se verden som en kontinuerlig kamp om godene, og hang til «nullsum»-tenkning, forklares ut ifra individers følelse av stagnasjon og av å bli marginalisert. Da oppstår en ond sirkel. Hvis mange tenker at verden er et «nullsum-spill», vil det i seg selv forsterke at ulike grupper i økende grad settes opp mot hverandre, kampen om ressurser blir mer tydelig og den enkeltes motivasjon for samarbeid med andre reduseres. 

Politikere og andre med innflytelse som støtter opp under «nullsum»tankegangen – alle mot alle, fremfor å fremheve hvordan samarbeid og fellesskap gjør oss alle rikere – bidrar til polarisering og fremmedgjøring for demokratiske verdier. Og de finnes på begge sider av spekteret.

Språklige slektninger

Når ansattes i helsevesenet reagerer på bruken av begrepet, kommer det ofte av erfaring med at det som forsvinner, det må kompenseres for. Et halvert antall senger fører ekstremt sjelden til halvert antall pasienter, uansett om det jobbes smartere, fortere eller klokere. Som regel betyr det bare at tempoet må skrus enda mer opp for å ta unna de syke som kommer. Og det er de som må gi ifra seg noe eller mister noe, som blir sittende med opplevd svarteper.

En språklig slektning av «nullsum-spill» er «gevinstrealisering». «Gevinstrealisering» brukes som begrep på sykehusene når man for eksempel kjøper et fancy IT-system, og sier at selv om det er dyrt nå, vil det være en «gevinstrealisering» tilsvarende kjøpesummen på sikt og dermed et «nullsum-spill». Resonnementet som presenteres, er at det nye systemet vil gjøre at man kan få skrivejobben gjort fortere, logistikken bedre osv. sånn at det kan kuttes i budsjetter tilsvarende kjøpesummen. Kuttene dreier seg ofte om bemanning. Og det planlegges gjerne for at «gevinsten» skal hentes ut rimelig kjapt. Da går rullegardinen ned hos helsepersonell.

For man vet at innføring av alle nye datasystemer krever en betydelig ekstrainnsats; det vil alltid være ting som ikke fungerer. Når man allerede er godt strukket i strikken, hvordan skal man da klare å finne det ekstra giret som kreves for å hente ut en «gevinst»? Som en egentlig lurer veldig på om noen i det hele tatt vil se snurten av?

Ærlighet varer lengst

Språk betyr noe. Det kan virke trygt for ledere å gjemme seg bak ord som «nullsum-spill» og «gevinstrealisering». Man gir det hele liksom et skinn av rasjonalitet. Noen ledere kan tro at for ansatte virker det mindre skremmende enn ord som «nedskjæring» og «innkjøpskostnader». Det stemmer ikke.

For etter noen gangers «nærkontakt» med denne type ord, vet man hva som skjuler seg bak dem. Også her gjelder det at ærlighet varer lengst. Et utbredt mantra  i Helse-Norge har vært at man vil «gå tom for folk før man går tom for penger». For ansatte og pasienter som opplever sammenslåing og nedlegging av sykehus og avdelinger, medikamenter som blir satt på vent fordi de er for dyre, og stillinger som kuttes ned, virker det veldig hult. Jo da, sykehusene mangler nøkkelpersonell, men det er ikke det som er det mest gjennomgående temaet på styremøtene nå: det er kutt, overskridelser og innsparinger.

 Helsepersonell tåler sannheten og fortjener å få den. Kloke ledere er ærlige, og velger et språk som tydeliggjør hva det dreier seg om, og ikke tåkelegger. Begrep som «nullsum-spill» og «gevinstrealisering» fortjener å havne på den retoriske søppelhaugen. «Nullsum-spill» er en oppfordring til mindre samarbeid og fellesskap, og en effektiv stopper for raushet og delingskultur. Altså det siste vi trenger i helsevesenet akkurat nå.