LIS, en fare for pasientene?

Laugsand og kollegaer løftet nylig debatten om akuttmottak som trygge læringsarenaer for leger i spesialisering (LIS) i Dagens medisin. Dessverre drukner de gode poengene i et innlegg der kompetansen til LIS trekkes i tvil og der det etterlatte inntrykket er at LIS utgjør en trussel mot pasientsikkerheten.

LIS er en svært heterogen gruppe. Fra leger i starten av sin spesialisering (LIS1) til leger som bare er dager unna å bli spesialister innen sitt felt. LIS1 har bred teoretisk og praktisk erfaring fra studiene og har autorisasjon til å jobbe som lege, men de er har nettopp begynt på veien mot en spesialitet. LIS på slutten av spesialiseringen har i tillegg til medisinsk grunnkompetanse, spisskompetanse innen ett av medisinens mange fagfelt. Dette spennet er langt på vei tapt i innlegget til Laugsand og kollegaer.

Pasientsikkerheten er førsteprioritet for alle oss som jobber, men LIS er ikke en trussel mot dette. Å utdanne spesialister er dessuten en viktig del av sykehusets oppgaver og er nødvendig for at vi også i fremtiden har nok spesialister. Også landets akuttmottak må bidra her.

Samspillet er en del av utdanningen

Gjennom spesialiseringen skal vi leger opparbeide teoretisk dybdeforståelse og praktisk erfaring, slik at vi til slutt kan jobbe selvstendig som spesialister. Håndverket der teori blir til praksis må læres mens en arbeider i pasientbehandlingen. For de fleste kliniske spesialiteter vil dette også innebære utredning og behandling av akutt syke pasienter i akuttmottak der LIS er den som først møter pasienten. Dette må gjøres under trygg veiledning av overleger og mer erfarne LIS-kollegaer, der en opparbeider seg økende grad av selvstendighet med økende kompetanse. Jeg er enig med Laugsand og kollegaer at rammene ofte kan bli bedre, men LIS i akuttmottak er ikke problemet.

Selv har jeg erfaring fra et regionsykehus i et fag som er mye i akuttmottak. Spesialister i akutt- og mottaksmedisin er en viktig støttespiller og trygghet for oss som ikke er spesialister enda. Samtidig tas mange pasienter imot av LIS-kollegaer innen resten av sykehusets mange spesialiteter, som har nødvendig spisskompetanse til det pasienten trenger. Samspillet fungerer godt når vi er bevisst hvor egen kompetanse slutter og når vi bør diskutere med en kollega. Å bli god på dette samspillet er også en sentral del av LIS-utdanningen.

Jeg er enig i at det er viktig med kompetanse innen akutt- og mottaksmedisinen, men det er fullt mulig å fremheve en styrking av denne uten å samtidig gi inntrykk av at LIS er en trussel mot pasientsikkerheten. Når forfatterne avslutter med å skrive at LIS, mange av dem med mye erfaring, er i akuttmottak for å «prøve seg», slår de dessverre bein under de ellers gode poengene i innlegget. Det er trist, for jeg tror vi alle er enig om det viktigste, nemlig å videreutvikle trygge og gode læringsarenaer i sykehusene.

Ingen oppgitte interessekonflikter