Det er skuffende at ikke type2-pasientene får ta del i moderne diabetes-teknologi

I to år har vi ventet på at staten Norge skal beslutte hvilke personer med diabetes type 2 som kan få utdelt en sensor for kontroll av blodsukkeret. 18. mai møtes Beslutningsforum for å behandle saken. Da forventer vi å bli skuffet. Dette fordi beslutningen skal tas på bakgrunn av en – etter vår mening – svært mangelfull rapport, der innspill fra Diabetesforbundet i stor grad er ignorert. Konsekvensen er en behandling av diabetes type 2 som IKKE er til pasientenes beste, og der vi, tross store teknologiske fremskritt de siste årene, velger å gå bakover i tid framfor å behandle i takt med de moderne behandlingsmetodene som er tilgjengelige. 

Vidunderlig fremskritt

For å starte fra begynnelsen: Godt over 90 prosent av alle med diabetes type 1 har nå en CGM (sensor). Denne vidunderlige teknologiske nyvinningen har gjort hverdagen enklere i et liv der du er helt avhengig av å måle blodsukkeret. Nå trenger du ikke lenger stikke deg i fingeren 7–16 ganger om dagen for å sjekke. Du fester en liten sensor på huden omtrent annenhver uke. Den har en tynn, myk plastkanyle som ligger rett under huden og måler glukosen i vevsvæsken kontinuerlig. Sensoren kobles til en app på telefonen, der du kan følge med på hvordan mat, drikke, aktivitet og andre ting påvirker glukoseverdiene. Du kan se om verdiene er på vei opp eller ned, og du kan ta affære for å korrigere. 

Resultatet av dette fremskrittet er imponerende. Hvert eneste år kan vi konstatere at behandlingen av diabetes type 1 blir stadig bedre. Pasientene holder jevnere blodsukker, unngår komplikasjoner og holder seg friskere. Alt i alt: en stor gevinst for type 1-pasienter og deres pårørende, og for det norske samfunnet som unngår komplikasjoner, sykehusinnleggelser og uførhet. 

Vanskelig tilgjengelig om du har type 2

Dessverre er ikke denne teknologien like tilgjengelig for de som har diabetes type 2. Skal vi dømme etter metodevurderingsrapporten fra Direktoratet for medisinske produkter (DMP), vil heller ikke CGM bli mer tilgjengelig for type 2-pasienter i tiden framover. Tvert imot ser det ut til å bli like vanskelig, om ikke vanskeligere, å få utdelt sensor. 

Personer med diabetes type 2 er ingen homogen gruppe. Mange som får diagnosen lever godt med sykdommen etter å ha endret levevaner, men for alle er ikke det nok. Mange må bruke medisiner resten av livet. Noen må bruke insulin omtrent på lik linje med personer som har type 1. Da er det fornuftig – for ikke å snakke om kostnadsbesparende – at de får en sensor i stedet for at staten dekker utstyr til å stikke seg i fingeren mange ganger om dagen. 

Røft regnet finnes det 50 000 personer med diabetes type 2 som Diabetesforbundet mener kan ha like god nytte av en sensor som en person med diabetes type 1. Vi har også støtte i det medisinske fagmiljøet i at sensor er et flott opplæringsverktøy. En person som nylig har fått diabetes type 2, kan for eksempel få sensor i en periode for å lære om hva som påvirker blodsukkeret. Mange av dem som får prøve det, opplever det som en aha-opplevelse for sin sykdomsforståelse. 

Feilaktige slutninger

Økonomisk er dagens løsning lite gjennomtenkt. I dag er det sykehusbudsjettene som avgjør hvem som får tilgang på CGM, ikke pasientenes behov. Når behandlingskostnader er delt på ulike budsjetter, forsvinner helheten. Det gir dårligere prioriteringer. Nå må noen løfte blikke. CGM må inn i blåreseptordningen og finansieres via Helfo – på samme måte som fingerstikkutstyr. 

Alt dette spilte Diabetesforbundet inn til DMP i vår brukermedvirkning til metodevurderingen. Alt dette ble i stor grad ignorert. 

I stedet står det å lese i DMPs rapport at det vil være dyrere med sensor enn med fingerstikk – dette basert på et regnestykke som vi ikke kan se at samsvarer verken med medisinske anbefalinger eller med forskningen DMP viser til. I rapporten hevdes det også at mer utbredt CGM-bruk blant type 2-pasienter vil kreve enorme personalressurser fra sykehusene – dette også i strid med Diabetesforbundets og medisinske fagpersoners vurderinger. Hva så med våre innspill om å bruke sensor som opplæringsverktøy og å se på nye finansieringsløsninger som ikke belaster sykehusøkonomien? Vel, disse omtales knapt i DMPs endelige vurdering. 

Det vi leser som en mangelfull rapport med feilaktige slutninger, skal altså danne grunnlag for behandlingen 18. mai. Da skal Beslutningsforum vurdere hvordan utdelingen av sensorer til type 2-gruppen blir for fremtiden. Det lover ikke godt, og dette kan vi ikke godta! 

Diabetesforbundet har sendt et langt innspill med våre innsigelser til DMP foran møtet i Beslutningsforum og håper at vi nå – endelig – blir skikkelig hørt.

Ingen oppgitte interessekonflikter