TV-serien LIS viser hva vi mangler i akuttmottakene

Er akuttmottakene fortsatt et sted der nyutdannede leger skal «få prøve seg»? TV-serien LIS (NRK 2026) viser en arbeidshverdag der ansvar og oppfølging ikke alltid henger sammen. Det bør få konsekvenser for hvordan vi bemanner, organiserer og tar ansvar i norske akuttmottak.

I første episode av serien er hovedpersonen Petra (LIS1) nervøs før sin første vakt. Hun blir satt til å gjøre oppgaver hun ikke mestrer i akuttmottaket. Oppfølgingen er variabel, og bakvakten er opptatt med viktige oppgaver andre steder i sykehuset. Det får konsekvenser både for henne og for pasientene hun behandler. 

En del av kulturen

Å bli kastet ut på dypt vann er en del av legekulturen mange av oss kjenner igjen. Vi snakker om det med skrekkblandet fryd, og rettferdiggjør det med at læringskurven er bratt, eller at det blir bedre etter hvert. Selv om mange tåler usikkerheten, er det neppe en hensiktsmessig måte å lære på. Noen gjør, som Petra, feil som får konsekvenser – både for pasienter og for legens videre yrkesliv.

Arbeid i akuttmottak kjennetegnes av raske kliniske beslutninger på begrenset og usikkert grunnlag. Mottakene håndterer hele spekteret fra lite syke til kritisk syke pasienter. Når pasienten ankommer, er alvorlighetsgraden ofte uavklart, og mange har sammensatte problemstillinger. Det gjør akuttmottakene til en risikosone for pasientsikkerhet. Myndighetene har gjennom tilsyn, læringsnotater og rapporter over flere tiår gjentatte ganger stilt spørsmål ved kompetansen i norske akuttmottak.

På grunn av internasjonal utvikling og nasjonale behov ble akutt- og mottaksmedisin etablert som en egen legespesialitet i Norge i 2019. Spesialiteten er opprettet nettopp for å møte kompleksiteten i akuttmottaket, med breddekompetanse i akutte sykdommer og skader, og med særlig vekt på tidlig vurdering, prioritering og stabilisering av akutt syke pasienter. Akutt- og mottaksmedisinere er spesialister med særlig kompetanse for arbeid i akuttmottak.

Vi trenger tydeligere organisering

Mange av oss tok denne utfordringen og utdannet oss til akutt- og mottaksmedisinere. Vi har bidratt til å bygge opp fagmiljøer og utdanningsløp med mål om å styrke pasientbehandlingen og tryggheten i mottakene. Likevel er utviklingen ujevn. Blir du lagt inn via et akuttmottak i Norge i dag, er det fortsatt stor sannsynlighet for at den første legen som vurderer deg er LIS (lege i spesialisering), uten at en spesialist er kontinuerlig til stede i mottaket. Dette er ikke bare en kulturutfordring, men også en strukturutfordring. Vi har blitt bedre til å snakke om feil, følge opp hendelser og ivareta leger i etterkant. Samtidig er det fortsatt for stor variasjon i hvilken grad LIS har tilgang til erfaren klinisk støtte i beslutningsøyeblikket. Det er nettopp da behovet for kompetanse er størst.

Løsningen ligger derfor ikke bare i holdningsendring, men i tydeligere organisering av akuttmottakene. Økt og forutsigbar tilstedeværelse av leger med akuttmedisinsk kompetanse i mottakene er et konkret tiltak som kan gi bedre supervisjon, mer konsistente vurderinger og tryggere beslutninger – både for pasientene og for leger i spesialisering.

Riktig kompetanse må være til stede

Akutt- og mottaksmedisin har også en sentral rolle i å styrke den sammenhengende akuttmedisinske kjeden. Gode pasientforløp forutsetter tett samhandling mellom førstelinjetjenesten, de prehospitale tjenester og sykehusenes mottak og spesialavdelinger. Uten tydelig kompetanse og ansvar i mottaket øker risikoen for svikt i kommunikasjon, prioritering og pasientflyt.

Vi er i beredskapsåret 2026. Av hensyn til pasientene- og til nye generasjoner av leger som skal lære faget på en trygg og forsvarlig måte – kan vi ikke lenger akseptere at akuttmottakene er stedet der man «får prøve seg». Det må være stedet der riktig kompetanse faktisk er til stede, når beslutningene tas.

Ingen oppgitte interessekonflikter