Når forebygging må vike for behandling

Riksrevisjonen har nylig slått fast at kommunene i for stor grad legger ansvaret for oppfølgning og behandling av barn og unge med psykiske plager på helsesykepleiere. Nesten 90 prosent av kommunene oppgir at helsesykepleiere behandler psykiske plager.

Dette skjer til tross for at dette ikke er deres ansvarsområde.

Et mandat under press

Helsesykepleiere har spesialkompetanse på masternivå knyttet til helsefremmende og forebyggende arbeid for barn, unge og deres familier. De skal bidra til trygge oppvekstmiljø, støtte foreldre og styrke barn og unges evne til å mestre hverdagen. De skal være en trygg voksen over tid.

Men de er ikke utdannet til å diagnostisere eller behandle psykiske lidelser. Likevel er det nettopp dette de i økende grad forventes å gjøre.

Ansvaret flyttes nedover

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre er i sitt tilsvar til rapporten tydelig på at helsesykepleiere spiller en viktig rolle i å oppdage barn og unge som strever. Dette er vi enige i.

Men når han samtidig mener at det ikke er noen begrensninger for at helsesykepleiere, som autorisert helsepersonell, yter helsehjelp til barn og unge som sliter psykisk, visker han ut skillet mellom forebygging og behandling.

Ja, helsesykepleiere har høy kompetanse på psykiske plager hos barn og unge. De skal være til stede – både for de som har det bra, og de som strever. Det innebærer å være nær barn og unge som opplever psykiske plager og lidelser, uten at det nødvendigvis betyr at de skal ha ansvar for behandlingen.

Forebyggingen nedprioriteres

En slik utvikling får konsekvenser. Når helsesykepleiere brukes som behandlere, må noe annet nedprioriteres. I en allerede presset skolehelsetjeneste betyr det ofte mindre tid til helsefremmende og forebyggende arbeid som hindrer at problemer oppstår eller utvikler seg.

Dette er arbeid som sjelden lar seg telle og måle. Effekten viser seg først over tid, og derfor er det også det som lettest skyves til side.

Behandling, derimot, gir synlige og målbare resultater. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at flest mulig får hjelp på lavest mulig nivå. Kanskje er det nettopp derfor Vestre forventer at helsesykepleiere i økende grad skal yte behandling og psykisk helsehjelp?

Helsesykepleiere blir et sikkerhetsnett

Helsesykepleiernes arbeidshverdag er fylt med stadig mer krevende saker: vold, psykisk uhelse, ensomhet, kroppspress og familiekonflikter.

Når kommunene ikke styrker de øvrige psykiske helsetjenestene, eller om tilbudet i spesialisthelsetjenesten ikke er tilgjengelig, ender flere barn og unge i køen ved helsesykepleiernes kontor.

Helsesykepleier blir et sikkerhetsnett i ventetiden på annen hjelp. Det er en viktig rolle. Men det kan ikke være løsningen.

Riktig kompetanse til riktig oppgave

At Vestre har tillit til helsesykepleiers kompetanse, er bra. Men det må ikke blir en hvilepute eller en erstatning for å ikke bygge ut behandlingstilbud i kommuner og spesialisthelsetjenesten.

At helsesykepleiere har høy kompetanse, betyr ikke at de skal overta ansvar som tilhører andre profesjoner. Helsesykepleier er ikke utdannet for å overta oppgaver fra for eksempel barnelegen, fysioterapeuten eller pedagogen selv om de har kompetanse innen fysisk- og psykisk helse, ernæring og språkutvikling. Hvis helsesykepleier gjør psykologens jobb, hvem skal da gjøre helsesykepleiers jobb?

Dette handler ikke om profesjonskamp. Det handler om prioriteringer. Hvilke problemer vil vi løse og når? Hvis ikke, risikerer vi å svekke både behandlingen og det forebyggende arbeidet.

Når helsefremming og forebygging bygges ned, øker behovet for behandling. Om stadig flere barn og unge først får hjelp når problemene har vokst seg store, blir både kostnadene og konsekvensene høyere for den enkelte og for samfunnet.

Hvem tar egentlig ansvaret?

Derfor holder det ikke at Vestre anerkjenner helsesykepleiers kompetanse.

Vi støtter Riksrevisjonens konklusjon om at myndighetene må tydeliggjøre helsesykepleiers rolle, og samtidig sørge for at kommunene har et reelt, tverrfaglig tilbud til barn og unge med psykiske plager.

Hvis ikke risikerer vi at den tjenesten som skulle fange opp og forebygge psykisk uhelse ofres, og prisen bli langt høyere enn de behandlingstimene som spares på kort sikt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Skrevet av:

Linda Horne Mæland, helsesykepleier og førsteamanuensis UiS

Thomas Westergren, sykepleier og professor UiS

Anette Sola Foss, helsesykepleier og lektor UiS

Ingrid Elisabeth Mathisen Haaland, helsesykepleier og stipendiat UiS

Marit Alstveit, helsesykepleier og førsteamanuensis UiS

Sølvi Skjørestad Johnsen, helsesykepleier og lektor UiS

Allaug Ulevåg Oksum, helsesykepleier og lektor UiS