Vil vi frigjøre 4500 årsverk må løsningene lønne seg

I Stortingets muntlige spørretime 22. april pekte helseminister Jan Christian Vestre på en av de største utfordringene i norsk helsetjeneste: knapphet på tid og hender. Dersom leger og sykepleiere kunne frigjøre 30 minutter hver dag fra oppgaver de selv mener er unødvendige, tilsvarer det ifølge statsråden 4 500 årsverk – uten én krone mer i bevilgninger.

Det er en viktig og riktig ambisjon. Men, hva hjelper det å snakke om effektivisering, hvis systemene våre ikke belønner løsningene som faktisk frigjør tid? I et helsevesen som går tom for hender før penger, er det fortsatt slik at mange beslutninger i innkjøp, anbud og innføring i for stor grad belønner lavest mulig direkte kostnad, ikke spart tid, frigjort kapasitet og redusert belastning.

Ambisjonene er riktige, men virkemidlene er for svake 

Statsråden har rett i at effektivisering er avgjørende for å sikre bærekraften i helsetjenesten. Men effektivisering kan ikke vedtas, den må muliggjøres. Og det skjer ikke av seg selv, den må lønne seg i praksis.

I dagens innkjøps- og anbudssystemer vurderes legemidler og behandlingsformer i stor grad ut fra direkte kostnader. Det gjøres riktignok helseøkonomiske beregninger, men disse fanger ofte ikke opp den reelle verdien av løsninger som reduserer tidsbruk for helsepersonell, forenkler pasientforløp, sparer pårørende for belastning og frigjør kapasitet i en presset helsetjeneste.

Når slike effekter ikke tillegges vekt i praksis, velges ikke løsninger som faktisk kan spare betydelig klinisk tid, uten at de nødvendigvis er dyrere.

Dermed må vi stille oss spørsmålet: Prioriterer systemene våre løsninger som faktisk sparer tid, eller kun de som ser billigst ut på papiret? Dette er ikke et faglig spørsmål for den enkelte kliniker alene. Det er et styrings- og systemspørsmål for myndighetene.

Hvis vi mener alvor må vi vedsette tid, ikke bare pris 

Skal vi frigjøre tusenvis av årsverk, må anbuds- og innføringssystemene verdsette ressursbesparende løsninger. Tidsbruk og kapasitet må inngå som reelle beslutningskriterier og klinikkene må få insentiver som faktisk støtter ønsket praksis.

Dette gjelder enten løsningen er ny teknologi, bedre utstyr, digitale verktøy, smartere pasientflyt eller nye måter å gi behandling på. Uten dette risikerer vi at politiske ambisjoner forblir gode intensjoner uten effekt i hverdagen der pasienter behandles og helsepersonell står i krysspress.

Vi trenger mer mot og mindre frykt i innovative anskaffelser 

Vi må også tørre å snakke om anskaffelser på en ny måte. Det handler om innovative anskaffelser som faktisk prioriterer total ressursbruk i helsetjenesten og løsninger som gir effekt i den virkelige kliniske hverdagen.

Det innebærer også mindre instinktiv skepsis til samarbeid med private aktører og industrien når målet er tydelig, rammene er åpne og gevinstene dokumenterbare. Partnerskap er ikke et mål i seg selv. Men det kan være et verktøy for å løse flaskehalser i en helsetjeneste som ikke lenger kan «bemanne seg ut» av problemene.

La oss ta debatten – på ordentlig 

Helseministeren etterlyser en ansvarlig debatt om hvordan vi bruker ressursene våre bedre. Den debatten bør starte med en ærlig gjennomgang av hvilke insentiver helsesystemet faktisk gir i dag.

Vi oppfordrer regjeringen til å gi tydelige føringer om at tid og kapasitet skal vektes reelt i innkjøp og innføring. Ikke som et vedlegg, men som et faktisk beslutningskriterium, på linje med pris. Videre bør det etableres en nasjonal gjennomgang av insentivene som styrer klinikkenes valg og se på hva vi i dag belønner og hva vi motarbeider. Hvis målet er frigjort tid, må systemet betale for frigjort tid.

Hvis vi gjør dette, kan 30 minutter bli mer enn et symbol. Da kan det bli starten på reell endring.

MSD er et legemiddelselskap som utvikler legemidler for forebygging og behandling av kreft. Det er ikke oppgitt interessekonflikter.