Kvalitet er ikke motstykket til økonomi
Kvalitet er ikke bare et faglig anliggende. Det er også god økonomi.
Mads Rekve reiser flere interessante spørsmål i sitt innlegg «Det avgjørende spørsmålet er ikke hva som måles, men hva som belønnes» men de treffer ikke helt det mitt opprinnelige innlegg handlet om. Mitt poeng var ikke å forklare hvem som blir ledere eller hvordan maktforholdene mellom administrasjon og fagfolk utvikler seg. Mitt poeng var at kvalitet og pasientsikkerhet i dag har en langt tydeligere plass i styring og ledelse enn da helseforetaksreformen ble innført.
At kliniske dashbord ikke alene avgjør hvem som rekrutteres til lederstillinger, er jeg enig i - det har jeg heller aldri hevdet. Men de har bidratt til noe vesentlig: Styrene og toppledelsen holdes i dag ansvarlige for kvalitet og pasientsikkerhet på en helt annen måte enn tidligere. Det er en viktig forskjell.
Rekve spør hva som skjer når økonomi og kvalitet kolliderer. Spørsmålet bygger imidlertid på en forestilling om at disse størrelsene står i motsetning til hverandre. Ofte er det motsatt. Dårlig kvalitet er dyrt. Pasientskader, feilbehandling, unødvendige undersøkelser, overdiagnostikk, overbehandling og reinnleggelser påfører ikke bare pasientene belastninger. De forbruker også betydelige ressurser. Derfor er kvalitet ikke bare et faglig anliggende. Det er også god økonomi.
Jeg deler Rekves bekymring for overbehandling og feilbehandling. Men nettopp derfor er det vanskelig å avfeie betydningen av kvalitetsindikatorer, pasientsikkerhetsprogrammer og kliniske dashbord. De er utviklet nettopp for å gi ledelse og fagmiljøer bedre grunnlag for å oppdage, diskutere og redusere slike problemer.
Man kan diskutere lederrekruttering, kultur og insentiver. Det er viktige debatter. Men de rokker ikke ved mitt hovedpoeng: Kritikken av helseforetaksreformen blir unyansert dersom den overser at kvalitet og pasientsikkerhet i dag står langt høyere på styrebordet enn for tjue år siden. Kvalitet må ikke settes opp som motsetning til økonomi. I et moderne helsevesen er dårlig kvalitet blant de største kostnadsdriverne vi har. Derfor er bedre kvalitetsstyring ikke et alternativ til god ressursforvaltning - det er en forutsetning.