Når premisset er lagt før konsultasjonen
Jeg skjønner det allerede når han setter seg ned. Før jeg har rukket å spørre hvordan det går, ligger utskriften på bordet. Han har lest seg opp og er sikker på hva som feiler ham. Spørsmålet er hva jeg nå skal gjøre. Jeg er nemlig ikke like sikker.
Annonse kun for helsepersonell
Det er semesterstart på medisinstudiet, og sisteårsstudentene skal ut i allmennpraksis. Vi forbereder dem på det vi kaller «rød løype»: krevende pasientmøter. Mye kan sette studentene ut av spill; konsultasjoner med mange problemstillinger, kaotiske forløp, utfordring av portvokterrollen, eller følelsesmessig krevende møter der studenten kan miste fotfeste.
Seinere i semesteret får de en introduksjon til «sort løype» eller det vi har kalt «Ekstremsport allmennmedisin».
En utfordring som de siste årene har blitt stadig tydeligere, også for erfarne leger, oppstår før konsultasjonen i det hele tatt har begynt. I en nylig artikkel beskriver britiske allmennleger en forventning om konflikt allerede før pasienten setter seg ned. Tittelen sier sitt: My patients are «gunning for a fight» that I don't want.
Utfordringen oppstår når konsultasjonen ikke lenger blir et sted for felles utforskning, men et sted for bekreftelse
Noen pasienter møter legen med en opplevelse av at de må kjempe for å bli hørt, forberedt på kamp snarere enn dialog. Det er gjenkjennelig også i norsk allmennmedisin.
Kommer med en konklusjon
Stadig oftere kommer pasienter inn døra med en klar forestilling om hva som ligger bak symptomene deres. Ikke sjelden dreier det seg om uspesifikke plager som smerter, tretthet, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, uro eller manglende overskudd. Symptomer som kan inngå i ulike tilstander, og påvirkes av flere forhold. For mennesker som over tid har levd med symptomer som er vanskelige å forstå, kan en bestemt forklaring representere både håp, lettelse og kanskje en ny retning.
Annonse kun for helsepersonell
Mange har lest seg godt opp, hørt podkaster eller brukt KI til å analysere symptomene og utforsket mulige forklaringer. Samtidig er det forskjell på å samle informasjon og å gjøre en medisinsk vurdering. Fastlegens vanskelige oppgave er å vurdere hva som er mest sannsynlig når det foreligger flere mulige forklaringer samtidig.
Noen ganger presenteres egne tanker og konklusjoner med en unnskyldende kommentar: «Ikke at jeg prøver å fortelle deg hvordan du skal gjøre jobben din, men ...» Bak ordene kan det ligge en tvil om fastlegens kompetanse, eller en oppfatning av at den viktigste kompetansen finnes et annet sted. I sosiale medier florerer «medical memes» som karikerer leger. Fastlegen fremstilles ofte som den som avviser symptomer eller anbefaler paracetamol uansett problem. Slike fortellinger kan bidra til å legge premissene for konsultasjonen før møtet har begynt, og inngår i et bredere mønster av hvordan både pasienter og helsepersonell fremstilles i sosiale media.
Det sammensatte bildet
Jeg tror sjelden pasienter kommer kampklare uten grunn. Noen er redde for ikke å bli trodd eller at plagene skal bli bagatellisert. Andre har lest historier om mennesker som har brukt år på å få hjelp. Mistillit oppstår sjelden i et vakuum.
Det er lett å glemme hva fastlegen kan bidra med. Ikke bare bred kunnskap om sykdom, men ofte også kunnskap om personen som har helseplagene.
Som fastlege møter jeg mange der symptomene oppstår fordi flere forhold virker sammen. Symptomer og sykdom oppstår ikke i et tomrom. Fastlegens perspektiv er kanskje derfor ofte mindre tilfredsstillende. Ikke fordi vi vet mindre, men fordi vi ser et mer sammensatt bilde.
Legen må våge
Livet vi lever kan bidra til sykdom, påvirke sykdomsforløp og forme hvordan mennesker håndterer helseplager. Samtidig påvirker sykdom livene våre. Biologi og biografi er tettere sammenvevd enn vi liker å tro.
Annonse kun for helsepersonell
For mange er det lettere å forholde seg til en forklaring som samler symptomene og peker mot en konkret løsning. Den mer sammensatte forståelsen kan være tyngre å bære. Da må man kanskje også forholde seg til forhold ved livet som ikke kan behandles med resept på en medisin, henvisning til en spesialist eller kirurgi.
Men kanskje er det nettopp her noe av kjernen og styrken i allmennmedisin ligger. Ikke alltid å lande på én forklaring raskest mulig, men tåle å utforske flere forklaringer som kan være sanne samtidig.
Den kloke allmennlegen må derfor gjøre to ting på én gang: lytte grundig til pasientens hypotese og ta den på alvor, men samtidig beholde retten, og plikten, til å tenke selv som lege og trekke inn kunnskapen som er opparbeidet gjennom år med oppfølging av pasienten.
I en tid hvor mange ønsker å definere hvordan allmennlegen skal arbeide, er det kanskje verdt å minne om hva faget faktisk består av. Allmennmedisin handler ofte om å forstå symptomer i lys av et levd liv. Fastlegens oppgave er å undersøke symptomene med et åpent sinn og samtidig våge å bruke sin faglige dømmekraft, også når den peker i en annen retning enn den pasienten håpet på. Hvis vi mister den rollen blir legen en ekspeditør. Det fortjener verken pasientene eller profesjonen.
