Tverrprofesjonell samarbeidskompetanse er ikke noe vi kan legge til dersom timeplanen tillater det. Den tverrprofesjonelle identiteten er heller ikke et tillegg vi først trenger etter endt utdanning, skriver Anita Iversen, Beate Hennie Garcia, Nanna Hauksdottir og Catrine Buck Jensen.

Pasientene trenger samarbeid – hvorfor utdanner vi fortsatt i siloer?

Tverrprofesjonell samarbeidskompetanse er derfor ikke noe vi kan legge til dersom timeplanen tillater det. Den tverrprofesjonelle identiteten er heller ikke et tillegg vi først trenger etter endt utdanning.

Anita Iversen Anita Iversen Leder, førsteamanuensis i medisinsk og helsefaglig pedagogikk og merittert underviser ved HelPed- Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet
Beate Hennie Garcia Beate Hennie Garcia Professor i klinisk farmasi og merittert underviser, Institutt for farmasi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet
Nanna Hauksdottir Nanna Hauksdottir Emerita, HelPed- Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet
Catrine Buck Jensen Catrine Buck Jensen Førsteamanuensis ved bachelorutdanningen i sykepleie, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og leder av Norsk nettverk for tverrprofesjonelt samarbeid og samarbeidslæring
Publisert Sist oppdatert

I Dagens Medisin 31. august tar Hilde Wøien og Liv Mathiesen til orde for at tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) ikke kan være valgfritt i helseutdanningene. De har rett. Problemstillingen angår alle som utdanner framtidens helsepersonell, for til syvende og sist handler dette om pasienten.

Pasienter med sammensatte behov trenger en samarbeidende og samkjørt helsetjeneste. Trygghet, koordinering og av god kvalitet avhenger blant annet av hvordan helsepersonell kommuniserer, forstår og anerkjenner hverandres kompetanse og løser oppgaver sammen.

I en helsetjeneste der nesten ingen løser komplekse oppgaver alene, er evnen og viljen til å samarbeide en nødvendig del av det å være profesjonell.

Det handler om pasientsikkerhet. Forskning og norske avvikssystemer viser at svikt i kommunikasjon og samhandling medvirker til uønskede hendelser, særlig i overganger mellom tjenester og profesjoner, der et felles språk og en felles forståelse ofte mangler. Pasientsikkerhet avhenger derfor ikke bare av den enkeltes kompetanse, men av hvordan den samlede kompetansen rundt pasienten brukes. Arbeidslivet kan ikke være den første arena der framtidens helsepersonell øver på dette sammen, særlig når en travel arbeidshverdag gir lite tid til å utvikle selve samhandlingskompetansen.

Det er et paradoks at TPS fortsatt må kjempe om plass i helsefagutdanningene. Skal vi møte sammensatte behov sammen, må vi også lære sammen. Gjennom RETHOS er kravet forskriftsfestet: Kandidatene skal kunne samhandle tverrfaglig, tverrprofesjonelt, tverrsektorielt og på tvers av virksomheter og nivåer. Det forplikter oss overfor studentene. Hvordan oppfyller vi dette når samarbeids- og øvingsarenaene stenges?

Samarbeidskompetanse utvikles ikke gjennom forelesninger eller ved å lese om andre profesjoner. Den må øves på sammen med studenter fra andre profesjoner og med pasientene selv. Når slik læring nedprioriteres fordi studieplanene er fulle eller logistikken krevende, må vi spørre: Får studentene kompetansen studieprogrammene faktisk lover dem, og som de trenger i arbeidslivet?

Å bli profesjonell er å bli tverrprofesjonell

TPS handler ikke bare ferdigheter i tverrprofesjonell kommunikasjon og samarbeid, men også om profesjonell identitet: å være trygg i egen rolle og samtidig utvikle en identitet som del av et større tverrprofesjonelt fellesskap. Det innebærer å forstå grensene for egen kompetanse, anerkjenne andres og vite når og hvordan oppgaver må løses sammen.

Denne identiteten oppstår ikke automatisk når vitnemålet deles ut. Den må utvikles gjennom studiet, i møter med andre profesjoner og pasienter, og gjennom gjentatt trening og refleksjon - ikke som en enkelt aktivitet som krysses av som «gjennomført». Slik legges også grunnlaget for tverrprofesjonell læring gjennom hele yrkeslivet.

Forskning viser at tverrprofesjonell utdanning styrker studentenes kunnskap om andre profesjoner, holdninger til samarbeid, rolleforståelse og samarbeidsatferd. Dette er kompetanser en aldrende befolkning, pasienter med komplekse behov og en presset helsetjeneste krever. Pasienter opplever også studenters samarbeidslæring som betydningsfull og ser verdien av å bidra til den.

Framtidens helsetjeneste krever at vi arbeider annerledes

Utfordringene blir stadig tydeligere, sist i Helsepersonellplan 2040: en aldrende befolkning, flere med komplekse og langvarige behov og knapphet på kvalifisert helsepersonell. Svaret kan neppe være at hver profesjon skal bli enda bedre til å arbeide alene. Både politisk og faglig pekes det på behovet for mer og bedre tverrfaglig og tverrprofesjonelt samarbeid.

Vi må bruke den samlede kompetansen bedre: forstå hvem som kan gjøre hva, hvordan kompetanser kan utfylle hverandre, og hvordan pasienten kan være en aktiv deltaker. Når vi må arbeide annerledes i framtidens helsetjeneste, må vi også utdanne annerledes.

Sett i lys av Quintuple Aim handler dette om flere sider av samme samfunnsoppdrag: bedre helse og pasientopplevelse, god ressursutnyttelse og likeverdige tjenester, men også et arbeidsliv der helsepersonell opplever støtte, mestring og bærekraft. Godt samarbeid kan også bidra til bedre arbeidsmiljø, mindre belastning og økt trivsel.

Tverrprofesjonell samarbeidskompetanse er derfor ikke noe vi kan legge til dersom timeplanen tillater det. Den tverrprofesjonelle identiteten er heller ikke et tillegg vi først trenger etter endt utdanning. I en helsetjeneste der nesten ingen løser komplekse oppgaver alene, er evnen og viljen til å samarbeide en nødvendig del av det å være profesjonell.

Når denne kompetansen inngår i studieplanenes læringsutbytter, har utdanningsinstitusjonene ansvar for å skape læringssituasjoner der studentene kan utvikle den gjennom hele studiet og legge grunnlaget for videre læring i yrkeslivet.

Spørsmålet er derfor ikke om vi har plass til TPS i allerede fulle studieplaner.

Spørsmålet er om pasientene, studentene og framtidens helsetjeneste har råd til at vi lar være?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser

Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger. (2025). Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger (FOR-2025-07-04-1478). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2025-07-04-1478

Guraya, S. Y., & Barr, H. (2018). The effectiveness of interprofessional education in healthcare: A systematic review and meta-analysis. The Kaohsiung Journal of Medical Sciences, 34(3), 160–165. https://doi.org/10.1016/j.kjms.2017.12.009

Helse- og omsorgsdepartementet. (2026). Meld. St. 11 (2025–2026): Helsepersonellplan 2040. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-11-20252026/id3164917/

Jensen, C. B., Iversen, A., Dahlgren, M. A., & Norbye, B. (2024). “Everyone who wants to can practice on me”–a qualitative study of patients’ view on health profession students’ learning in an interprofessional clinical placement. BMC Medical Education, 24, Article 255. https://doi.org/10.1186/s12909-024-05194-8

Jensen, C. B., Norbye, B., Dahlgren, M. A., & Iversen, A. (2023). Getting real in interprofessional clinical placements: Patient-centeredness in student teams’ collaborative learning. Advances in Health Sciences Education, 28(3), 687–703. https://doi.org/10.1007/s10459-022-10182-y

Keshtkar, L., Bennett-Weston, A., Khan, A. S., Mohan, S., Jones, M., Nockels, K., Gunn, S., Armstrong, N., Bostock, J., & Howick, J. (2025). Impacts of communication type and quality on patient safety incidents: A systematic review. Annals of Internal Medicine, 178(5), 687–700. https://doi.org/10.7326/ANNALS-24-02904

Khalili, H., & Orchard, C. (2025). The effects of an IPS-based IPE program on interprofessional socialization and dual identity development. Journal of Interprofessional Care, 39(5), 807–817. https://doi.org/10.1080/13561820.2019.1709427

Nundy, S., Cooper, L. A., & Mate, K. S. (2022). The Quintuple Aim for health care improvement: A new imperative to advance health equity. JAMA, 327(6), 521–522. https://doi.org/10.1001/jama.2021.25181

Reeves, S., Fletcher, S., Barr, H., Birch, I., Boet, S., Davies, N., McFadyen, A., Rivera, J., & Kitto, S. (2016). A BEME systematic review of the effects of interprofessional education: BEME Guide No. 39. Medical Teacher, 38(7), 656–668. https://doi.org/10.3109/0142159X.2016.1173663

Sänger, A. B., Stalmeijer, R. E., Beausaert, S., & de Nooijer, J. (2026). Fostering interprofessional identity formation to support interprofessional collaboration—Identifying guidelines for educational design. Advances in Health Sciences Education, 31(3), 1023–1054. https://doi.org/10.1007/s10459-025-10478-9

Stalsberg, R., Thyness, C., Grimstad, H., Rusandu, A., André, B., Juul, R., & Steinsbekk, A. (2026). Differences in professional and interprofessional identity across years of professional education: A cross-sectional study of Norwegian health- and social care students. BMC Medical Education, 26, Article 542. https://doi.org/10.1186/s12909-026-08893-6

World Health Organization. (2010). Framework for action on interprofessional education & collaborative practice. https://www.who.int/publications/i/item/framework-for-action-on-interprofessional-education-collaborative-practice

World Health Organization. (2023, September 11). Patient safety. https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/patient-safety

Wøien, H., & Mathiesen, L. (2026, 31. august). Tverrprofesjonelt samarbeid kan ikke være valgfritt i helseutdanningene. Dagens Medisin. https://www.dagensmedisin.no/medisinutdanning-oppgavedeling-tverrfaglig-team/tverrprofesjonelt-samarbeid-kan-ikke-vaere-valgfritt-i-helseutdanningene/768211

 

debatt oppgavedeling utdanning
Powered by Labrador CMS