Tverrprofesjonelt samarbeid kan ikke være valgfritt i helseutdanningene

Aktører i helse- og omsorgstjenestene er enige: Pasienter med komplekse behov trenger gode tverrprofesjonelle team. Ingen profesjoner løser dagens utfordringer alene. Likevel må tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) kjempe om plass i utdanningen.

Dette er paradoksalt.

Ifølge RETHOS skal helse- og sosialfagsstudenter utvikle kompetanse i tverrprofesjonelt samarbeid. Målet er kandidater som kjenner egen og andres rolle, og kan bidra til helhetlige tjenester.

Verdifull trening

Ved Universitetet i Oslo har vi utviklet TPS for studenter fra ti utdanninger, inkludert sykepleierstudenter fra Lovisenberg Diakonale Høgskole. Gjennom gruppearbeid kartlegger de en pasient med komplekse behov og utarbeider felles tiltaksplan.

Tolv timer med TPS gir verdifull trening i kommunikasjon, rolleforståelse og beslutningstaking. Evalueringene er positive: Studentene får økt kunnskap om andre profesjoner, og praksisfeltet mener aktiviteten speiler arbeidslivet etter endt utdanning.

Opplegget er imidlertid sårbart. Når én sentral utdanning trekker seg trues modellen. Det medisinske fakultet avsluttet i år sin deltakelse og viste til manglende plass i studieplanen, selv om de mener opplegget er faglig viktig og solid.

Vi stiller spørsmål til beslutningen:

• Det er enighet om at tverrprofesjonelt samarbeid er avgjørende for pasientsikkerhet, samhandling og kvalitet i tjenestene, hvorfor må da denne delen av utdanningen vike når ressursene er knappe? Dersom 12 timer med TPS i løpet av 5-6 år ikke kan få plass, bør man ikke revurdere prioriteringene i studieplanene?

• Hvordan skal utdanningene sikre at studentene utvikler denne kompetansen hvis de ikke får anledning til å trene på den under studiet? Tjenestene etterspør kandidater som kan samarbeide på tvers, hvordan kan da akademia hevde at det ikke finnes rom for TPS?

Feil signal

Å koordinere TPS med flere utdanninger er krevende. Men kompleksiteten gjenspeiler det helse- og sosialvesenet studentene skal inn i. Pasientene har komplekse behov og møter derfor team, ikke enkeltprofesjoner. De venter ikke på at profesjonenes timeplaner skal passe sammen. Logistiske utfordringer er reelle, men bør ikke bli argumenter mot læringsmål som alle er enige om er nødvendige.

Når studenter fra ulike utdanninger lærer sammen bygges broer mellom utdanning, praksisfelt og framtidig arbeidsliv, og samarbeidskompetansen i helsetjenesten utvikles.

Hvilke signaler sendes når nettopp medisinstudenter blir fraværende fra slike arenaer? Leger samarbeider daglig med andre profesjoner, og trenger, som alle andre, å lære dette før de møter arbeidslivet. TPS er ikke at andre lærer å samarbeide med leger, men å lære alle profesjoner å samarbeide til pasientens beste.

Dersom målene i RETHOS og behovene i helsetjenesten skal tas på alvor, må denne kompetansen prioriteres i utdanningene. For pasientene er samarbeid en forutsetning for god behandling og helhetlige tjenester. Det bør det også være i utdanningene.

Ingen oppgitte interessekonflikter