Utarming av offentlig spesialisthelsetjeneste

Det offentlige har lovfestet ansvar for å ta seg av dem som trenger helsehjelp. Denne helseforsikringen dekkes av skattebetalerne. Vårt offentlige helsevesen har et godt omdømme internasjonalt, men for mange og for lange ventelister.  

Ventelistene er en hovedårsak til at mer enn 100.000 nordmenn nå har privat helseforsikring i tillegg til den skattefinansierte forsikringen. Ytterligere ca. 700.000 har privat forsikring via arbeidsgiver. Betalingsviljen er stor for å unngå å havne i helsekø.   

Markedskreftene har fått gode spillerom. Dette får følger for det offentlige helsevesenet og for folk flest. Etter gjennomført legestudie tar det mange år før en lege blir ferdig med spesialistutdanningen i f.eks. indremedisin eller generell kirurgi. Det offentlige helsevesenet står for opplæringen. Privat sektor bidrar ikke, men plukker ferdig utdannede spesialister fra det offentlige. Private sentre kan tilby høyere lønn og fritak fra vakter. Komplikasjoner må derfor i stor grad håndteres av vakthavende i offentlig sektor – i økende grad av leger som er under utdanning eller som ikke vil eller ikke blir pålagt å ta fullverdig spesialistutdanning.

Internasjonale erfaringer

OECD-land har økt privatiseringen for å stimulere til konkurranse og effektivisering. Tanken har nok vært god, men med uønskede følger – trass i inngåtte avtaler og regelverk for å bevare kvaliteten i det totale helsetilbudet.

Danmark har formalisert en streng regulering av de private helsetjenestene. Men - en publikasjon om «outsourcing» fra offentlig til privat sosialomsorg i Danmark 2020-2024 viste at profittbasert eierskap var assosiert med lavere skår på kvalitet enn offentlig eierskap og med større sannsynlighet for sanksjonering og nedstengning (1).

I Storbritannia har «outsourcing» av hofte- og kneprotesekirurgi gitt kortere ventetid for dem som bor i de mest ressurssterke områdene, men ikke for de mest ressurssvake og det er bekymring for kvaliteten på det private tilbudet (2). Noe spesialistutdanning foregår i private sentre, men dette har ikke vært vellykket (3).

I Canada har de føderale myndighetene i stor grad overlatt organiseringen av helsetjenestene til de enkelte regionene – inkludert å definere hva som er «nødvendig helsehjelp» som dekkes av den offentlige helseforsikringen (4). Da det under Covid19 pandemien ble behov for forsterkninger fra forsvarets sanitet ved flere sykehjem i Canada, ble det avdekket «horrible tilstander» ved private sykehjem og det ble et «folkekrav» om å stenge dem (4).

Profittbaserte aktører krever mer kontroll

I løpet av siste 1-2 uker har vi i Norge nå fått blottlagt koblinger mellom kriminelle nettverk og private institusjoner med omsorg for barn og ungdom. Barne-og familieminister Lene Vågslid har understreket alvoret: «Useriøse og kriminelle aktører har ingenting i barnevernet å gjøre».  

Flere land har lært at privatisering, hvor profitt er et dominerende motiv, krever klarere regler og mer ressurser til kontroll. Kan vi i Norge mobilisere en bedre gjennomføringsevne for å unngå ulovlig drift, kriminalitet, kvalitetsforringelse og forvitring av offentlige helsetjenester? Her er noen mulige temaer – hvis profitt-baserte private helsetjenester fortsatt skal få lov å være et tilbud:

• Oppretting av LIS-stillinger med veiledning og opplæringskapasitet i private sykehus - i tett samarbeid med offentlige sykehus.

• Obligatorisk registrering til nasjonale kvalitetsregistre

• Gjennomgang av kvalitetsindikatorer. Fanger indikatorene opp kvalitetstap som profittbaserte helsetjenester er spesielt utsatt for (f.eks. omsorgsindikatorer for de mest ressurssvake)

• Vaktplikt også for ansatte ved private sentre

• Begrense privat rekruttering av personell innen vaktintensive fagområder

• Kreve deltidsjobbing i offentlig sektor for alle i privat sektor

• Lavere refusjon for «enkle» prosedyrer

• Krav om at private sentre også må ta imot kompliserte pasienter

Uansett regjering, så har det vært uvilje mot å ruste opp den offentlige spesialisthelsetjenesten til å møte etterspørselen i helsemarkedet – selv om helseutgiftene våre ligger litt under gjennomsnittet for OECD-landene målt i forhold til BNP. I stedet blir vi oppfordret, kanskje med pengestøtte, til å løse helsekøene i samarbeid med privat sektor. Da er det ingen stor risiko for de private sentrene å ekspandere, dvs. invitere flere ferdige spesialister fra det offentlige til høyere lønn og ingen vaktbelastning for å behandle de «enkleste» pasientene - og slippe opplæring av spesialistkandidater. Skjønner ikke helsepolitikerne hva de driver på med? Som relativt ivrig skattebetaler forventer jeg at våre folkevalgte – som er politisk ansvarlige for vårt offentlige helsevesen - i hvert fall bruker de verktøy som finnes for å hindre en helt unødvendig utarming av helsetjenesten for folk flest.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser

1.           Bach-Mortensen A, Goodair B, Petersen OH, Kvist J. Market failure in a universal welfare state? Ownership, quality, and regulation in Danish social services. Soc Sci Med. 2026;390:118804.

2.           Goodair B, Kelly I, Lethbridge J, Bach-Mortensen A. Creeping NHS privatisation in the NHS 10 year plan. Bmj. 2026;393:s656.

3.           Ojha U, Karimi A, Sharma P. Increased NHS outsourcing to the private sector must be balanced with the needs of trainees. Bmj. 2024;384:q45.

4.           Armstrong, P., Armstrong, A. How privatization infects Canadian Health Care System. New Labor Forum 2023;32:42-49.