Hva gjør livet godt å leve? Og hvordan bør helsevesenet bidra til det?

Hva er egentlig formålet med et samfunn? Er det høyest mulig BNP, større budsjetter og stadig økende forbruk? Eller bør målet være at vi kan utvikle vår egenart og våre evner, og oppleve mening, felleskap, tilhørighet og mestring?

Regjeringen har nylig lansert en nasjonal livskvalitetsstrategi. Den er blant annet inspirert av FN og OECD’s globale «Beyond GDP» initiativ, som peker på at økonomiske indikatorer alene er utilstrekkelig.  

NOU 26:6 om «Den nye velferdskommunen» påpeker at ”samskaping mellom kommuner, tjenesteutøvere, innbyggere, sivilsamfunn, ideelle aktører og næringslivet” må få større betydning. De fremhever målene om å styrke helsefremmende og forebyggende velferd, og bedre organisering, samarbeid og styring av tjenestene på tvers av sektorer.

Samskaping krever tillit.

Det innebærer respekt for hverandres perspektiver, og at ikke noen enkelt profesjon, institusjon eller styringslogikk får dominere. Ledere og medarbeidere må ta medansvar for å nå pasientenes mål på tvers av kommandolinjer, ikke minst for mellomrommene mellom avdelingene i pasientforløpene. Det krever felles oppfatning om mål og arbeidsmåter. Formell makt, kommando og kontroll bør i større grad erstattes av gjensidig påvirkning og medvirkning. Ledelse handler da om å ta ansvar for å fremme virksomhetens formål. 

 «Makten i de rådende oppfatninger» er en dominerende og problematisk maktfaktor i samfunnet. Definisjonsmakten, både hva gjelder situasjonsforståelsen og løsningsstrategier, bør i tråd med NOU 26:6 deles mellom ledelsen i offentlige institusjoner, ansatte, pasienter og pårørende og andre berørte i lokalsamfunnet.

Helse er mer enn fravær av sykdom

God helse er grunnleggende for god livskvalitet. Men helse handler også om fysisk, psykisk og sosialt velvære. Vi er flinke til å identifisere sykdom, søke etter årsaker, redusere symptomer og behandle skader. Men mange kronisk syke og gamle skal leve videre med sine funksjonsnedsettelser og sykdommer. Da blir spørsmålet hvordan man best kan mestre og leve videre med den skjebnen man har. Her kan helsevesenets faglige perspektiv og definisjonsmakt bli en begrensning. Litteraturprofessor og erfaren pasient Jan Grue sier det slik: «Det kan være vanskelig å bevare sin menneskelighet under klinikerens granskende blikk».

Psykiater Erik Falkum utdyper dette: «Det medisinske blikket  har  fokus på det som mangler pasienten og hvis behandleren overser og ikke interesserer seg for det som er viktig for pasienten og for den sosiale og eksistensielle sammenhengen symptomene oppstår i blir pasienten redusert til sin lidelse. Opplevelsen av krenkelser er trolig ofte knyttet til denne reduksjonen».  Vi bør med andre ord være mer opptatt av det som gir mening, mestring, glede og håp for pasientene.

Når definisjonsmakten krenker

Dette kan forståes som et spørsmål om epistemisk (u)rettferdighet. Hvem har rett til å definere pasientens situasjon og hva som skal telle som relevant kunnskap? Det er ikke tilfeldig at vi har en vedvarende diskusjon om «pasienten i sentrum», brukermedvirkning og samskaping.  Dårlig kommunikasjon, informasjon og lite medvirkning og samhandling er blant de vanligste klager på helsevesenet. 

Tilrettelegging og tid for gode relasjoner og medvirkning med pasienten, men også mellom fagfolk er avgjørende for god behandlings- og livskvalitet. Den enkleste og mest kunnskapsbaserte måten å gjøre dette på er å spørre pasienten direkte: «Hva er viktig for deg?» Og: «Ga denne konsultasjonen mening og verdi for deg?» 

I spesialisthelsetjenesten, der kontakten ofte er kortvarig og problemstillingene konkrete og medisinske, vil en biomedisinsk tilnærming naturlig nok ha en sentral plass. Men også her må den relasjonelle rammen ivaretas. 

I kommunehelsetjenesten er allmennlegenes devise om Kontinuerlig, Omfattende, Personlig og Forpliktende (KOPF) omsorg og behandling fortsatt like aktuell. Kommunene er vårt viktigste velferdsverksted der livets kvalitet skapes, oppleves og vedlikeholdes over tid. Det vil derfor være ødeleggende for kommunenes nøkkelrolle for livskvalitet om Helsereformutvalget skulle foreslå å innlemme deler av primærhelsetjenesten i den biomedisinsk orienterte spesialisthelsetjenesten. 

Primærhelsetjenestens bidrag til forebyggende og helsefremmende aktiviteter bør i stedet forsterkes.  Lavterskeltilbud basert på nye tenke-og arbeidsmåter er særlig viktig for å lykkes med behandling av mental uhelse. De kommunale folkehelseprofilene gir et bilde av hvor skoen trykker mest, og er et godt utgangspunkt for helse- og livskvalitetsfremmende tiltak i lokalsamfunnet.

Fra avmakt til mestring.

Livskvalitet handler ikke bare om individuelle evner og ressurser, men også om reelle muligheter til å mestre det livet vi selv ønsker å leve.  Her blir kommunenes og helsevesenets bidrag og tilrettelegging for gode liv blir sentralt. 

Våre grunnleggende behov handler ikke bare om fysisk trygge rammer, men også om relasjoner, anerkjennelse, mening og muligheten til å bruke våre evner. 

For å oppnå dette trenger vi fellesskap, aktivitet, læring og arbeid mot nye mål. Helsevesenet bør derfor spørre: Hva trenger dette mennesket for å leve et godt liv?  Og ikke bare: Hva feiler det deg?

Foretak og Formål

Det bringer oss til spørsmålet om hvordan helsevesenet styres. «Foretak» i økonomisk terminologi er virksomheter som yter tjenester for å tjene penger. Velferdstjenester, herunder helsetjenester, bruker innsparte midler for å yte tjenester som kan gi bedre livskvalitet.  

Yter vi fagfolk utdannet og motivert for medisinsk hjelp og omsorg epistemisk rettferdighet når vi utsetter dem for styringsmodeller hentet fra kommersiell virksomhet? Bunner mye av sykefraværet og den frustrasjon vi hører om arbeidsforhold og ledelse i helseforetakene i en kognitiv dissonans eller dårlig magefølelse fordi man føler det er mer økonomiske mål enn menneskelige mål? Skaper det en opplevelse av et epistemisk overgrep når man fanget i en institusjonell logikk og organisasjonskultur dominert av økonomiske målsetninger? 

Eller bør det være slik den tidligere sentralbanksjefen og nåværende presidenten i Canada observerer i sin bok om «Values» : 

«…ansikt til ansikt med katastrofen (Covid) trakk myndigheter og innbyggere frem sine kjerneverdier og gjorde beslutninger basert på menneskelig medfølelse og ikke på finansiell optimalisering» (min oversettelse).

Kanskje er det å etablere enighet om virksomhetens grunnleggende samfunnsoppdrag, mål og mening kjernen i de pågående helsereformene og tillitsreformene?

Kreftforeningen reagerer: – Svært kritikkverdig

Mener sluttavtale kan være ulovlig