Barnet bak diagnosen: ADHD-retningslinjen må kreve kildekritikk

Jeg ble diagnostisert med MBD/ADHD som svært lite barn og satt på Ritalin som 3-åring. I voksen alder er jeg utredet på nytt. ADHD- og autismespekterdiagnosene er ikke lenger vurdert som dekkende. Jeg har i stedet fått diagnosene kompleks PTSD og dissosiativ identitetsforstyrrelse. Norsk pasientskadeerstatnings sakkyndige har bekreftet sviktende diagnostikk i min sak.

Jeg skriver ikke for å bestride at ADHD finnes, eller at sentralstimulerende medisiner virker. Mange har avgjørende nytte av riktig diagnose og rask behandling. Jeg skriver fordi Helsedirektoratets varslede revisjon av ADHD-retningslinjen, slik den er presentert offentlig, har tre mål: tydeligere funksjonsvurdering, kommunale tiltak før henvisning og harmonisering med prioriteringsveilederen. Det er fornuftige mål. Men de handler om volum og prioritering. De handler ikke om diagnostisk kvalitet i selve utredningen.

Alternative forklaringer utredes ikke tilstrekkelig

Et fjerde mål bør legges til: krav om kildekritisk vurdering av komparentinformasjon.

Surén og medarbeideres gjennomgang av 549 ADHD-saker (Tidsskr Nor Legeforen 2018) viste at bare halvparten av diagnosene var godt nok dokumentert, og at alternative forklaringer ofte ikke var tilstrekkelig utredet. Det er ikke et 1990-tallsproblem. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark fant i april 2026 uforsvarlig praksis ved en privat klinikk som hadde stilt 299 ADHD-diagnoser på ett år. Norsk pasientskadeerstatning har dokumentert at de få som har fått medhold for feildiagnostisering, fikk bivirkningsskader fordi de skulle hatt behandling for andre tilstander.

Den eksisterende retningslinjen sier at omsorgssvikt og traumer ikke skal overses, og at ADHD ikke skal overses fordi det er traumer. Det er riktig prinsipp. Men formuleringen er passiv. Den sier ikke hva klinikere skal gjøre når informasjonen fra hjem og andre arenaer divergerer.

Det er der blindsonen sitter.

Traumer kan ligne ADHD

Slike forskjeller er ikke støy. De er klinisk informasjon. Et barn som fungerer godt hos avlaster, sover hos andre eller er dysregulert kun i bestemte relasjoner, forteller noe om miljø – ikke bare om nevrobiologi. Traumer kan likne ADHD i overflaten: uro, konsentrasjonsvansker, søvnvansker, impulsivitet, emosjonell reguleringssvikt. Et barn i alarmberedskap ser i et venterom ut som et barn med ADHD. Forskjellen avgjøres av hvem som forteller historien – og hvem som lyttes til.

Hva bør den nye retningslinjen kreve?

For det første: at komparentinformasjon innhentes systematisk fra navngitte arenaer – barnehage, skole, SFO, helsesykepleier, avlaster, fritidsleder – ikke som skjemautfylling, men som selvstendig diagnostisk grunnlag.

For det andre: at divergens mellom arenaer eksplisitt dokumenteres og vurderes som mulig klinisk funn, ikke medieres bort som måleusikkerhet.

For det tredje: at differensialdiagnostikk mot trauma og omsorgsbelastning gjennomføres aktivt, ikke som utelukkelse i en sluttformulering, når arenaulikhet er til stede.

Beskytter barna

Sandven, Vogt og Lunde har advart mot for omfattende medisinering. Lien, Bramness og Arden har advart mot underdiagnostisering, særlig av jenter, voksne og minoriteter. Begge sider har viktige poeng. Men debatten har handlet om volum. Den må også handle om presisjon.

Den nye retningslinjen skal beskytte barn med ADHD like mye som barn som ikke har det. Den vinner ingenting på å regulere antall diagnoser hvis kvaliteten i hver enkelt utredning ikke styrkes samtidig. Barnet bak diagnosen må aldri forsvinne – verken bak en sykdomsfortelling som ikke stemmer, eller bak en motfortelling som forenkler.

 Ingen oppgitte interessekonflikter