Avventende sykmelding – gi ansatt og arbeidsgiver en sjanse

Da ordningen med avventende sykmelding ble innført i 2008/2009, antydet erfaringer fra pilotprosjekter at så mye som hvert tiende sykmeldingstilfelle kunne egne seg for avventende sykmelding. Ideen var enkel: I stedet for å sykmelde pasienten fullt fra dag én, skulle legen markere på sykmeldingsblanketten at pasienten med medisinsk tilrettelegging kunne være i jobb. Dette gir arbeidsgiver en tydelig melding om at ordinær sykmelding kan unngås dersom arbeidsplassen gjør tilpasninger.

Fastlegen har faktisk plikt til å vurdere dette – uansett hva legen personlig tror om tilretteleggingsmulighetene, skal han/hun på sykmeldingsblanketten angi om det medisinsk sett er mulig for pasienten å være i aktivitet. Slik får både pasient og arbeidsgiver en reell sjanse til å vurdere arbeidsevnen og finne løsninger, i tråd med lovens intensjon.

Evalueringer viser at avventende sykmelding bare benyttes i om lag 1 prosent av sykmeldingene som skrives ut – et langt stykke unna de anslåtte 10 prosent. Det tyder på at dette verktøyet er kraftig underbrukt.

Hvorfor skjer ikke dette oftere? Fastleger melder om et krysspress i sykmeldingsarbeidet. Allmennlege og forfatter Anders Danielsen Lie beskriver hvordan rollen som portvokter kan være utfordrende: “Min erfaring er at det er tøffere å diskutere med pasienter om sykmelding enn om vanedannende medisiner”.

Resultatet? Realiteten er at pasienter som vil ha 100 prosent sykelønn, pleier å få det – også når de ikke burde hatt det. Denne ærlige beskrivelsen illustrerer at leger av og til «gir opp» kampen om aktivitet og heller sykmelder fullt, selv om graderte eller avventende løsninger kunne vært mulige.

Store gevinster

Konsekvensene av at kun ~1 prosent av sykmeldinger er avventende, kontra et potensial på 10 prosent, er betydelige.

Fastlegene i Norge utsteder i overkant av 3,8 millioner sykmeldinger i året. Dersom 10 prosent av disse i teorien kunne vært avventende, tilsvarer det rundt 380 000 sykmeldingstilfeller årlig. Fordelt på cirka 5 300 fastleger betyr det i snitt om lag 70 avventende sykmeldinger per fastlege per år som potensielt ikke blir benyttet.

Unngår videre sykefravær

Et moderat anslag er at i halvparten av tilfellene der avventende sykmelding tas i bruk, vil tilrettelegging lykkes slik at pasienten unngår videre gradert eller full sykmelding. Med utgangspunkt i 380 000 mulige tilfeller, innebærer det rundt 190 000 sykefraværstilfeller hvor man faktisk unngår et lengre fravær.

Spart fravær i dager og årsverk

Hvis hvert av disse 190 000 tilfellene sparer i gjennomsnitt to ukers fravær (14 kalenderdager) som ellers ville vært tilbrakt helt eller delvis sykmeldt, utgjør det ca. 2,66 millioner fraværsdager spart. Dette tilsvarer omtrent 11 500 fulle årsverk (forutsatt ~230 arbeidsdager per årsverk). Med andre ord: vi snakker om en arbeidskapasitet tilsvarende en hel middels norsk by, frigjort ved å bruke avventende sykmelding der det er medisinsk forsvarlig.

Samfunnsøkonomisk besparelse

En uke med sykefravær koster i snitt rundt 17 000 kroner i Norge (inkludert tapt produktivitet og vikarutgifter) ifølge beregninger fra NHO/Sintef. To uker vil da koste ca. 34 000 kr. Dersom vi unngår 190 000 slike to-ukersfravær, kan den samfunnsøkonomiske besparelsen anslås til rundt 6,5 milliarder kroner i året. Dette inkluderer både arbeidsgivers utbetalte sykepenger i arbeidsgiverperioden og sparte kostnader for NAV (staten) ved at mange saker ikke går videre til lengre sykefravær med trygdeutbetaling.

Legen får samme honorar for å skrive en avventende sykmelding som for en vanlig 100 prosents sykmelding. Fastleger utløser takst L1 når de skriver en sykmelding – dette gir refusjon fra Helfo uavhengig av sykmeldingstype. Det er altså ingen økonomisk disinsentiv for legen til å velge avventende fremfor ordinær sykmelding.

Fastlegens samfunnsoppdrag – og veien videre

Lovverket forutsetter at legen alltid vurderer gradert arbeid eller aktivitet før 100 prosent sykmelding – sykmelding skal kun benyttes når sykdom faktisk gjør det nødvendig. Å gi pasienten mulighet til å prøve seg i arbeid med tilrettelegging er ikke “straff” eller mistro, men god medisinsk praksis.

Legen må gi pasient og arbeidsgiver en reell mulighet til å vurdere arbeidsevne og tilrettelegging før sykmelding iverksettes. Det handler om å et legen styrker den enkelte pasients mulighet til aktivitet – og ikke minst om å sikre bærekraften i en sykepengeordning som skal kunne hjelpe dem som virkelig trenger det.