Når taushetsplikt og manglende deling av helsedata blir en pasientsikkerhetsrisiko
Når avgjørende informasjon ikke deles mellom de som har mulighet til å hjelpe, kan ikke helsetjenesten fungere som ett system – bare som enkeltstående aktører med begrenset oversikt.
Annonse kun for helsepersonell
NRKs «Barbeint i snøen» beskriver et dødsfall som handler om enkeltvurderinger og om systemsvikt. Den avdekker en akuttmedisinsk kjede der kritisk informasjon ikke fulgte pasienten – og hvor aktørene sto igjen med hver sin del av bildet. Spørsmålet vi må stille, er ubehagelig: Har vi utviklet en praksis som står i veien for forsvarlig helsehjelp?
En kjede – ett system?
Den akuttmedisinske kjeden omfatter AMK, ambulansetjeneste, legevaktsentral og legevakt. De skal fremme et koordinert system, men opererer ofte som separate siloer med ulike journalsystemer, informasjonsgrunnlag og ulike terskler for hva som kan deles.
Dette står i skarp kontrast til kravene i akuttmedisinforskriftens § 4, som pålegger tjenestene å sikre en «hensiktsmessig og koordinert innsats». Koordinering forutsetter informasjonsdeling og uten relevante opplysninger reduseres helsepersonellets beslutningsgrunnlag – i verste fall med fatale konsekvenser.
Taushetsplikt – vern eller barriere?
Helsepersonellovens § 21 slår fast at helsepersonell skal «hindre at andre får adgang eller kjennskap» til pasientopplysninger. Dette er et grunnleggende prinsipp. Etter § 25 kan opplysninger deles når det er «nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp», og § 45 åpner for informasjonsutveksling mellom samarbeidende personell. Lovgiver har erkjent behovet for deling. Dagens praksis tyder på at unntakene ikke utnyttes fullt ut.
Annonse kun for helsepersonell
Samhandlingsreformens mål er å sikre helhetlige pasientforløp og bedre informasjonsflyt [1]. Dette er fortsatt en ambisjon mer enn en realitet i den akuttmedisinske hverdagen.
Kritisk informasjon som kan redde liv bør deles
Ut fra et brukerperspektiv er det veldig skremmende å se hvor fatalt det kan ende dersom man ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og tjenestene ikke har tilgang på livsviktig informasjon om oss som pasienter. Selvsagt ønsker man ikke at informasjon om ens innerste tanker skal være tilgjengelig for alle innen helsevesenet, men kritisk informasjon som kan være med på å redde liv bør deles mellom de som skal ta viktige avgjørelser [2].
Mental Helse har ikke vedtatt et eget, tydelig standpunkt om journaltilgang for akuttmedisinske tjenester [3]. Utvidelse av kjernejournal, særlig i små lokalsamfunn der «alle kjenner alle», og kommende europeisk regelverk, gir brukerne utrygghet med tanke på adgangskontroll, formål og praktisk bruk av helsedata. Denne beslutningen krever grundige, åpne og kunnskapsbaserte diskusjoner – med brukerstemmen tydelig representert.
Når systemet svikter
Individuelle feil forekommer i helsevesenet, men det er også viktig – og mer ubehagelig – å erkjenne at dette også kan være et strukturelt problem:
- Journalsystemene er ikke tilstrekkelig integrert
- Informasjonstilgang er fragmentert
- Tolkningen av taushetsplikten varierer
- Lovverk for informasjonsdeling revideres
- Tidspress forsterker en restriktiv praksis
- Kjernejournalen mangler kritisk informasjon og brukes ikke optimalt
- Brukerne frykter deling av helsedata
Summen er en situasjon der helsepersonell kan handle i tråd med regelverket – og likevel bidra til et uforsvarlig resultat.
Annonse kun for helsepersonell
Et nødvendig taktskifte og et politisk mulighetsrom
I akuttmedisin betyr forsvarlighetskravet tilgang til oppdatert og relevant informasjon. Når denne informasjonen ikke er tilgjengelig på tvers av nivåer, svikter enkeltledd og systemet kan svikte.
Den nasjonale helse- og samhandlingsplanen (2024–2027) erkjenner nettopp dette problemet. Manglende sammenheng mellom tjenestene og utilstrekkelig informasjonsflyt løftes frem som en av de sentrale utfordringene i norsk helsetjeneste. Planen har som uttalt mål å utvikle “en felles helsetjeneste”, med bedre samhandling, tydeligere regelverk og økt satsing på digitalisering [4].
Likevel er det grunn til å stille et kritisk spørsmål: Vil dette være tilstrekkelig?
Tidligere reformer har hatt samhandling som mål, uten at praksis har fulgt etter. Det pågår også et arbeid rettet mot styringsinformasjon og kvalitetsforbedring, og deling av informasjon ved helsehjelpsbehov [5,6]. Risikoen er imidlertid at implementeringen av nye reformer og lovendringer blir krevende hvis de ikke følges av konkrete krav til informasjonsdeling i akuttkjeden – både juridisk, teknologisk og operativt.
NRKs «Barbeint i snøen» viser hva som står på spill. Når avgjørende informasjon ikke deles mellom de som har mulighet til å hjelpe, kan ikke helsetjenesten fungere som ett system – bare som enkeltstående aktører med begrenset oversikt.
Skal den nasjonale helse- og samhandlingsplanen bli mer enn politisk retorikk, må den omsettes til praksis der det gjelder mest: i møtet med pasienten, i sanntid, i akuttmedisinske situasjoner. Hvis ikke, vil vi fortsatt risikere at pasienter faller mellom nivåene – både fordi kritisk informasjon kan mangle og fordi den ikke deles.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kilder
[1] Samhandlingsreformen https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-47- 2008-2009-/id567201/ (aksessert 29.04.226)
[2]: https://napha.no/kunnskapsbasen/28429/nrk-serien-barbeint-i-snoen:-viser-hvor- ubarmhjertig-det-glipper-i-overganger (aksessert 29.04.2026)
Annonse kun for helsepersonell
[3]: Personlig korrespondanse. Epost datert 29.04.2026 fra 1.nestleder Aina Nybakke, Mental Helse
[5]: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=104002 (aksessert 29.04.2026)
[6]: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-154-l- 20242025/id3109719/?ch=1 (aksessert 29.04.2026)
