Vi vet at amputasjoner kan forebygges. Hvorfor gjør vi ikke mer?

Fotsår og amputasjoner har lenge vært kjent som alvorlige komplikasjoner ved diabetes. Hvert år gjennomgår om lag 500 personer med diabetes amputasjon av en tå, en fot eller et bein som følge av komplikasjoner som ofte kunne vært forebygget.  

Bak amputasjonene skjuler det seg mennesker som mister mobilitet, selvstendighet og livskvalitet.

Når det gjelder forebygging og behandling er det undervurdert hvilken forskjell fotterapeuter med diabeteskompetanse kan gjøre. Norsk helsevesen er fortsatt ikke rigget for å bruke kompetansen klokt og bærekraftig. I Norge er det i stor grad den enkeltes ansvar å betale for fotterapi. Det er norsk helsepolitikk i 2026, selv om vi vet hva som virker.

Ny forskning fra Danmark underbygger det vi allerede vet; amputasjoner er ikke bare en tragedie for den enkelte, men også en betydelig belastning for samfunnet. Forskerne anslår at kostnadene kan overstige én million danske kroner per pasient. Studien viser også at amputasjon i flere tilfeller er forbundet med redusert overlevelse. Tallene illustrerer alvoret i komplikasjonene vi forsøker å forebygge.

Én faktor skiller seg ut

Det er derfor oppsiktsvekkende at en omfattende amerikansk studie, publisert i JAMA Network Open i mai i år, peker på én faktor som skiller seg ut: tilgang til fotterapeut. Forskerne fant at områder med bedre tilgang til fotterapeuter hadde betydelig færre amputasjoner. Ingen andre faktorer viste samme tydelige sammenheng.

Budskapet er enkelt: Tidlig oppdagelse, regelmessig oppfølging og forebyggende fotbehandling redder føtter – og liv.

For mennesker med høy risiko for alvorlige fotkomplikasjoner kan regelmessig behandling hos autorisert fotterapeut være avgjørende. Likevel finnes det fortsatt ingen generell refusjonsordning som gjør denne forebyggingen lett tilgjengelig. Mange venter derfor for lenge eller avstår fra nødvendig behandling.

Det er vanskelig å forstå logikken.

Ikke bare føtter

Når komplikasjonene først oppstår, stiller helsevesenet naturligvis opp med avansert og kostbar behandling. Fotsår utfordrer sårpoliklinikkenes ressurser i stadig større grad. Men tiltakene som kunne hindret utviklingen, er i stor grad overlatt til den enkelte. Vi aksepterer å betale for reparasjon, men ikke for forebygging.

Dette står i kontrast til ambisjonene i Nasjonal diabetesplan 2025–2029. Målet er å forebygge flere komplikasjoner og gi personer med diabetes bedre oppfølging og behandling.

Det er gode ambisjoner. Nå må de fylles med konkret innhold.

Diabetesforbundet har sammen med Fotterapeutforbundet løftet denne saken gjennom en landsomfattende kampanje. Før sommeren overrakte vi mer enn 10 000 underskrifter til statssekretær Usman Ahmad Mushtaq i Helse- og omsorgsdepartementet. Budskapet er tydelig: Forebyggende fotterapi må bli tilgjengelig for dem som trenger det mest.

Dette handler ikke bare om føtter.

Det handler om likeverdige helsetjenester. Om å redusere sosial ulikhet i helse. Om å bruke helsebudsjettene klokt. Og ikke minst om å ta i bruk kunnskapen og helsepersonell vi allerede har på en smartere og mer bærekraftig måte.

Vi vet hva som virker

Når forskningen peker i samme retning som klinisk erfaring, og når mennesker med diabetes forteller oss hva de trenger, bør det være mulig å handle.

Vi trenger fortsatt sterke diabetesteam og tverrfaglige fotteam ved sykehusene. Vi trenger kompetanse hos fastlegene. Vi trenger systematisk screening og tidlig oppdagelse av fotproblemer.

Men vi trenger også at personer med høy risiko får tilgang til forebyggende fotterapi uten at egen økonomi blir avgjørende..

Fire år etter at vi skrev at gode systemer kan hindre amputasjoner, står konklusjonen fast: Vi vet hva som virker. Utfordringen er ikke mangel på kunnskap.

Utfordringen er å omsette kunnskapen til handling. Personer med diabetes må få refusjon på forebyggende fotterapi.

Hvert år vi venter, er det mennesker som unødvendig betaler prisen med føttene sine.

Ingen oppgitte interessekonflikter