Fakta i ADHD-debatten

I ADHD-debatten i media etterlyser enkelte at vi må kunne diskutere og stille kritiske spørsmål: det må vi selvsagt. Men det er veldig rart å fornekte eller ikke forholde seg til etablerte forskningsfunn i debatten og folkeopplysningen. 

Kort oppsummert viser etablert forskning at ADHD-problematikk er en realitet (første gang beskrevet i medisinsk litteratur på 1700-tallet). Mennesker med slik lidelse har på gruppenivå med medisin bedre funksjon, lavere dødelighet, færre sykehusinnleggelser (også på psykiatrisk avdeling og også om de har komorbid lidelse), mindre rusbruk, mindre kriminalitet, mindre frafall fra utdanning og arbeidsliv med mer, enn de uten medisin. 

Riktig dose gir ikke psykose

Når det gjelder psykose spesifikt er det ikke kjent studier som viser at ADHD-medisin i foreskrevne doser gir psykose. (Tvert imot er det indikasjon på at det blir færre innleggelser i psykiatrisk avdeling hos de som samtidig har alvorlig psykiatrisk sykdom). Det er imidlertid en betydelig overhyppighet av bl.a. psykoselidelser som schizofreni blant mennesker med ADHD, og da må det påregnes at noen med både ADHD og psykoselidelse blir psykotisk. Pasienter kan også komme til å bruke foreskrevet medisin feil – ved uhell eller intensjonelt, men det vil gjelde all medisin og skal ikke lastes en hel gruppe. Endelig vil flere med psykose ha ADHD-medisin når det generelt i befolkinga er flere som har slik medisin. Man kan ikke slutte fra samtidig ADHD-medisin og psykose til at ADHD-medisin er årsak til psykose. 

Jeg kan ikke se at det er noen forskningsfunn som tilsier at bruk av ADHD-medisin i foreskrevne doser øker risiko for psykose, tvert imot. Mener klinikere at det likevel er slik, må de undersøke og evt. vise det med vitenskapelige metoder, ikke «følelser og opplevelser og frykt». Og hvis de skulle finne det, må det selvsagt formidles og diskuteres etterpå. 

Noen etablerte forskningsfunn med referanser som underbygger argumentasjonsrekken over: 

ADHD beskriver en gruppe medfødte, arvelige nevroutviklingsforstyrrelser som arter seg forskjellig hos ulike individer. For mange medfører det betydelig lidelse og funksjonsnedsettelse som kan komme til uttrykk ved at man ikke greier fullføre skole / utdanning, ikke greier være i jobb, etter hvert erverver symptomer som depresjon, angst, utmattelse / fatigue, betydelige muskelsmerter mm. Det er også økt risiko for samlivsbrudd, å falle ut av arbeidslivet, brutte sosiale relasjoner, rusbruk, kriminalitet, suicid og ellers tidlig død(1,2).

Medisinering av ADHD bidrar til reversering / normalisering av disse uheldige faktorene (dvs mindre sykdom, mindre rus, lengre liv). 

Lavere risiko

Som for alle sykdommer i hjernen er det en betydelig komorbiditet med andre hjernesykdommer. Har man ADHD er det større sjanse for å ha en annen hjernesykdom enn om man ikke har ADHD. Komorbiditet er forbundet med mer uttalte symptomer og vansker fra ADHD. Studier har bl.a. vist at risikoen (odds ratios (ORs)) er 5.0 for angst, 4,5 for alvorlig depresjon, 8,7 for bipolar lidelse og 4,6 for ruslidelse(3) hvis man har ADHD. Når det gjelder psykose og ADHD har flere studier vist at mennesker med psykose oftere enn andre har  ADHD-problematikk (som da ofte ikke er medisinert), f eks viste en metaanalyse at opp mot 20 prosent av mennesker med schizofreni har ADHD, der forekomsten er 5 prosent i befolkninga generelt(4). Genetiske studier indikerer sammenhenger(5). 

Bruk av ADHD-medisin er i store studier funnet å være forbundet med lavere risiko for uheldige konsekvenser. F.eks. har en studie på nærmere 150.000 voksne med ADHD funnet at medisinbruk gir signifikant lavere total dødelighet, og spesielt lavere unaturlig død (selvmord, drap og ulykker)(6).  

En studie på mennesker med samtidig bipolar lidelse og ADHD viste at ADHD-medisin medførte færre innleggelser i psykiatrisk avdeling, lavere risiko for rusbruk og lavere generell dødelighet(7).

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser

1: Faraone S et al  The World Federation of ADHD International Consensus Statement: 208 Evidence-based conclusions about the disorder Review, Neurosci Biobehav Rev 2021 Sep:128:789-818 doi: 10.1016/j.neubiorev.2021.01.022. 

2: Cortese et al Attention-deficit/hyperactivity disorder (ADHD) in adults: evidence base, uncertainties and controversies World Psychiatry 2025 Oct;24(3):347-371 doi: 10.1002/wps.21374.

3: Cortese et al Attention-deficit/hyperactivity disorder (ADHD) in adults: evidence base, uncertainties and controversies World Psychiatry 2025 Oct;24(3):347-371 doi: 10.1002/wps.21374.

4: Cheng et al The Prevalence of Attention Deficit Hyperactivity Disorder in Psychotic Disorders: Systematic Review and Meta-analysis Schizophr Bul 2025 Nov 10;51(6):1514-1528 doi: 10.1093/schbul/sbae228.

5: Martinez-Serrano et al Polygenic profiles in youth with early-onset psychosis and offspring of schizophrenia or bipolar disorder patients Eur Child Adolesc Psychiatry 2026 Aug 10 doi: 10.1007/s00787-026-03123-2. 

6: Li et al ADHD Pharmacotherapy and Mortality in Individuals With ADHD JAMA 2024 Mar 12;331(10):850-860 doi: 10.1001/jama.2024.0851.

7: Ermis et al Reduced risk of cause-specific hospitalisations and all-cause hospitalisation/mortality during treatment with attention-deficit/hyperactivity disorder medications in the course of bipolar disorder: a Swedish registry-based within-subject cohort study BMJ Ment Health 2026 Mar 19;29(1):e302159 doi: 10.1136/bmjment-2025-302159.