Dette blir for dumt

Innlegg: Nina Olsvold, offentlig godkjent sykepleier, Master i Public Health (MPH), Cand. Sociol (Sosiolog) og førsteamanuensis ved VID Vitenskapelige Høgskole 

IFØLGE DAGENS MEDISIN skaper den foreslåtte utdanningen frykt. Legeforeningen og Nasjonalt senter for distriktsmedisin er kritisk, og legepresident Marit Hermansen vil ha avklart hva de avanserte kliniske sykepleierne skal gjøre.

Videre er fastlege Bjarte Sørensen redd for at spesialistsykepleiere skal bli minileger, slik de har blitt det i den australske villmarken der ingen leger vil jobbe, mens Berit Marie Lien er redd hun ikke vil møte pasienter i det hele tatt og at «gullet» i allmennmedisin dermed vil gå tapt.

ET FORENKLET BILDE. Responsen på den nye masterutdanningen viser at de nevnte leger ikke har særlig kunnskap om sykepleieres rolle og funksjon i helsetjenesten og videre, at de har et forenklet bilde av profesjonelle grenser, arbeid og ansvar.

Les også: Vi er ikke leger – og skal heller ikke være det

Diagnostisering og forordning av behandling utgjør utvilsomt selve kjernen i legenes profesjonelle mandat. De har formell myndighet til å diagnostisere og forordne behandling, sykepleiere har det ikke. For å opprettholde og forsvare profesjonelle grensedragninger mot andre nærliggende profesjoner, er det viktig å kunne vise til eksklusivitet. Det vil si å sannsynliggjøre at ingen andre kan gjøre den jobben, eller utføre de arbeidsoppgavene man selv gjør, for eksempel at bare leger kan diagnostisere og forordne behandling.

HIERARKIET. Slike grensedragninger befester profesjonelle rettigheter og status men er ikke alltid sammenfallende med praksis. Praksis vil ofte være preget av øyeblikkets nødvendighet, og da er det ikke alltid formålstjenlig å unnlate å gjøre noe man kan fordi man formelt sett ikke skal kunne det.

Allerede i 1967 beskrev den amerikanske psykiateren Leonard Stein en særegen dysfunksjonell kommunikasjonsform han kalte «The doctor-nurse game». Spillet foregikk på den måten at sykepleieren måtte presentere sine vurderinger og behandlingsforslag for legen på en sånn måte at det ikke truet hierarkiet mellom dem. Ved å opptre passiv og underdanig, fikk de det til å fremstå som om forslagene deres var initiert av legen, ikke dem selv.

INGEN SELVFØLGE. Dessverre viser debatten at åpen og jevnbyrdig kommunikasjon mellom sykepleiere og leger ikke er en selvfølge, selv i dag.

Les også: Vil ha «forståelig» avklaring om spesialistsykepleiere og leger

For sykepleiere og leger, hvis arbeid i stor grad er preget av gjensidig avhengighet i et overlappende arbeidsfelt, er det lite funksjonelt å opprettholde hierarkiske relasjoner og rigide profesjonelle grenser.

Dette er ingen tjent med, særlig ikke pasientene.

Les gjerne: Vi ser uklarheter, ikke spøkelser

EN GAVEPAKKE. Imidlertid kan uformell oppgave- og ansvarsforskyving skape problemer i form av moralsk stress, høy arbeidsbelastning og uklare ansvarsforhold. Videre kan det føre til manglende anerkjennelse av en yrkesgruppes reelle kompetanse og bidrag.

Sykepleiere utfører allerede høyt spesialiserte arbeidsoppgaver både av sykepleiefaglig og medisinsk karakter. Det er derfor på høy tid at sykepleieres mandat og myndighet tilpasses deres faktiske kompetanse og ikke forblir skjult bak kategoriske grenser og en utdatert rolleforståelse. Den foreslåtte masterutdanningen er en gavepakke til fastlegene, hvis de bare hadde evnet å se det.

Ingen oppgitte interessekonflikter