Ventetidsløftet – Er det sykehusene som skaper økte helsekøer?

Allerede én måned etter at Jan Christian Vestre (A) ble helseminister i april 2024, lanserte regjeringen ventetidsløftet: Ventetidene skal ned på juni 2019-nivå før juli 2025; 58 ventedager og ikke flere enn 199.000 ventende. Siden august 2024 har antall ventende falt fra 267.000 til 189.000 i mai 2025, og ventetiden falt fra 83 dager til 66 dager i samme periode. Målet for ventetid er enda et stykke unna, mens antall ventende var 10.000 færre enn målet. Løftet ble fulgt opp med 5,5 milliarder kroner i statsbudsjettet for 2025 «for blant annet å bidra til en markant nedgang i ventetidene tilbake til nivået før pandemien». Utviklingen går rett vei – enn så lenge. Det er bra.

Viktig valgkampsak 

Ventetider har med skiftende regjeringer vært et valgkamptema i 40-50 år. Helsetjenester er temaet som flest er opptatt av i valgkampene siden 1980-tallet. Uttrykket helsekø befestet seg i norsk språk i 1978, da LHL etablerte «hjertebroen» til England for å redusere hjertekøene. Sosialminister (og helseminister) Leif Arne Heløe (H) hadde utfordringen før Stortingsvalget i 1985. Da sto 50.000 i sykehuskø. Heløe iverksatte tiltak, men køene økte. Høyre tapte valget.

Øker etterspørselen, tilbudet eller forbruket av helsetjenester mest? Det politiske fokus i debatten om ventelister og ventetider er og har vært pasienter som er henvist for en ny tilstand. Fra 2012-2024 har antallet henviste vært nokså stabilt, ca. 1,4 millioner per år, litt ned i 2020. Ventetid falt fra 78 dager i 2. tertial 2012, var på sitt laveste 56 dager i 1. tertial 2017, men steg igjen til 77 dager i 3. tertial 2024. Antall ventende har variert mellom 193.000 i 2017 og 280.000 i 2012 og 2024.

Det henvises ikke flere pasienter til spesialisthelsetjenesten. Behandlingskapasiteten har ikke gått ned. Tvert imot viser SSB at antall poliklinikk-besøk har økt 12 prosent, fra 11,8 millioner i 2017 til 12,9 millioner i 2024. Antall innleggelser falt med 3 prosent i perioden til 834.000. De fleste blir innlagt for øyeblikkelig hjelp uten venting. Antall pasienter i behandling i løpet av et år økte 8 prosent, mens folketallet økt har 6 prosent i perioden 2017-24. Andel innbyggere som var pasienter, ca. 50 prosent, økte med 0,8 prosentpoeng.

Skaper sykehusene sine egne helsekøer? Det behandles altså stadig flere pasienter i spesialisthelsetjenesten. Når køene øker til tross for økende forbruk, og uten at det henvises flere, må det bety at pasientene som «er i systemet», får mer behandling – på bekostning av de ventende. Kunne vi greid oss med 2018-forbruket i 2023, hadde vi hatt ca. 900.000 ekstra kontakter - til de ventende. Det tilsvarer all poliklinikk og innleggelser ved AHUS i et år.

Hvorfor varierer helsekøen så mye over tid? Endringer i pasientrettighetene kan ha betydning. Ved opprydding i køene finner man regelmessig pasienter som likevel ikke venter. Viktigere er kanskje at helsekøer kan være et effektive argumenter for mer personell eller større budsjetter. Noen ser kanskje på kø som «ordrereserve» eller «penger i banken». Når vi vurderer tall som beskriver etterspørsel, tilbud og forbruk av spesialisthelsetjenester, er det mest sannsynlig er sykehusene selv som skaper, og må bære det største ansvaret for helsekøer. Trolig er det politisk press som reduserer køen mest, men det kan også være andre forklaringer; f.eks. endringer i finansieringsmodeller.

Sykehusenes innsats under Vestre har hatt ulik effekt i regioner. Noen fagområder skiller seg også ut. Det kan trolig forklares med organisering og ressursallokering. For den som leter etter gode eller dårlige nyheter, er ventelistestatistikken et hav av muligheter. Man kan alltid finne et sykehus eller en avdeling der utviklingen har vært særlig god eller dårlig.

Hvor ille er det å vente? 

Svært ille for noen som lider i ventetiden eller endog får et varig helsetap. De fleste får imidlertid behandling i løpet av den tid spesialisten mener er forsvarlig. FHI fant i sin brukerundersøkelse i 2021 at 28 prosent av pasientene mente de ventet «alt for lenge» eller «for lenge». Norge har en god spesialisthelsetjeneste med lave eller ingen egenandeler. Kan man vente annet en kø? Helsekøer er nødvendige og en konsekvens av skiftende regjeringer har valgt å holde seg med en god, offentlig helsetjeneste med lave eller ingen egenandeler. Etter vår oppfatning er helsekøer et større politisk problem enn et folkehelseproblem.

De siste 50 års erfaring viser i alle fall at generelle økninger i helsebudsjett, personell eller kapasitet ikke gir en varig løsning. Kamp mot helsekøer er et risikabelt politisk prosjekt, fordi pasienter ønsker flere tjenester og helsepersonell ønsker å tilby de beste, trolig mer enn det er kapasitet til på sikt. Det er neppe mulig å vinne valg med et budskap om at pasientene bør klare seg med mindre vekst i forbruk av helsetjenester.