Når prioritering blir et skjold mot kritikk

Systemet Nye metoder og RHF-systemet debatteres i Dagens Medisin. Det er bra. Jeg merker meg at de som forsvarer Nye metoder, unnlater å svare på selve kritikken, men gjemmer seg bak at prioritering er nødvendig og vanskelig.

Systemet Nye metoder har store utfordringer med manglende tillit, og det sliter med å innføre helt nye legemidler og legemidler på nye indikasjoner på en effektiv måte. Det må det være rom for å diskutere.

Et system utenfor systemet 

Nye metoder er etablert som et system utenfor forvaltningssystemet. Det er ikke mulig å klage på vedtak eller saksbehandlingsfeil, og det er uklart hvordan, på hvilke grunnlag og hvor beslutningene tas. Systemet ble opprettet for å skape avstand til politikerne. Resultatet nå er at det praktisk talt er umulig for politikere og borgere å forstå og følge med på det som skjer. Det kan ikke ha vært Stortingets intensjon.

Nye metoder fatter ikke enkeltvedtak, men konsekvensen er likevel at pasientenes individuelle rett til behandling innskrenkes når nye metoder avvises. At unntaksordninger er blitt nødvendige, viser at systemet ikke fungerer. Befring pekte i sitt innlegg 21.10 på at «det er problematisk at det er de fire RHF-direktørene som tar beslutningen, da dette jevnlig vil etterlate spørsmål om interessekonflikter.» Det er også problematisk dersom det finnes forutinntatte holdninger i Nye metoder som er styrende for beslutningene. Det setter i så fall pasientenes rettigheter i fare, og er uetterrettelig behandling av legemiddelselskapene. Evalueringen av Nye metoder viste at det er lav tillit til systemet. Snart tre år etter evalueringen, har mistilliten bare vokst.

Norges omdømme 

LMI har lenge pekt på at Norge har et omdømme som et land med lav betalingsvilje. Et land det er krevende å lansere legemidler i. Det samme er Befring inne på i sitt innlegg. Hun får svar fra Slørdahl, 21.10, som mener å motbevise dette fordi han etter å ha hatt «en aktiv rolle i styrer, samarbeidsarenaer og evalueringer både på nordisk og europeisk nivå, så er ikke dette et generelt omdømme jeg har møtt.»

Man kan være enig eller uenig i beskrivelsene av hvordan Norge oppfattes, men trolig er begge deler rett. Et omdømme er et resultat av faktiske handlinger og kommunikasjon, og hvordan disse handlingene tolkes og forstås av omverdenen. 

Norges omdømme skapes på tre ulike måter: Politisk, systemisk og faktisk. På politisk nivå formes omdømmet av det særnorske legemiddelpolitiske målet om lavest mulig pris. Systemisk formes omdømmet av at det er etablert et system utenfor forvaltningssystemet, uten klagerett og uten innsyn i beslutningsgrunnlaget. Nye metoder krever - og oppnår - noen av de laveste legemiddelprisene i Europa. Dette gir helt sikkert et godt omdømme i tilsvarende organ ellers i Europa. Det er ikke lenge siden en europeisk studie løftet fram Sykehusinnkjøp for de besparelsene de oppnår. For de som utvikler og investerer i legemidler, derimot, oppfattes Norge som et land som overlater til andre å betale for innovasjonene; Norge venter til prisen faller, benytter anbud og økonomisk motivert off-label for å oppnå lavest mulig pris. Norges omdømme formes også av hva ansatte i Nye metoder faktisk sier og mener om legemiddelindustrien. Internasjonale selskap er i dag usikre på om deres anmodning vil bli behandlet på en saklig og rettferdig måte, og hvorvidt forutinntatte holdninger til legemiddelindustrien påvirker beslutningene.

Hvordan ulike aktører ser på Norge betyr noe, fordi det får konsekvenser. LMI har pekt på dette lenge, men i dagens urolige geopolitiske situasjon er det enda mer alvorlig. Dersom Norge oppfattes som et land som tross høy betalingsevne holder betalingsviljen lav, frykter vi at noen legemidler ikke vil bli lansert i Norge i det hele tatt.

Omdømmet påvirker også andre deler av verdikjeden for legemidler, og industrien. Hvorvidt Norge ses på som et land det er attraktivt å investere i - enten det gjelder forskning, produksjon eller lansering av legemidler, betyr noe. På alle disse tre områdene må investeringene være økonomisk bærekraftige - eller for å bruke et ord som betyr det samme, men som gjerne brukes når man vil omtale legemiddelindustrien på en negativ måte: Investeringene må gi profitt. De som investerer må tjene på investeringen sin, fordi pengene skal reinvesteres i legemidler eller i andre områder. Slik fungerer det, enten vi snakker om legemidler, havvind, nye biler eller andre teknologier og varer mennesker trenger og ønsker. Utvikling av legemidler tar lang tid og har svært høy økonomisk risiko. Derfor må også risikopremien være høy. At legemiddelselskap ikke skal tjene penger på å selge til norske myndigheter, er en sårbar strategi.

Den vanskelige prioriteringen 

Debatten om hvorvidt systemet er satt opp på riktig måte, må kunne tas uten at argumentet om at «vi må prioritere» skal stanse debatten. At «Beslutningsforum har rettslig grunnlag for å si nei», betyr ikke nødvendigvis at systemet er godt, eller at det sier nei de rette gangene. Det sier i alle fall ikke noe om at kostnadskontrollen i resten av helsetjenesten er god.

Som helsedirektørene selv skriver i Dagens medisin: «Prioritering handler om vanskelige valg – valg som må tas for at helsetjenesten skal være bærekraftig og rettferdig. Det er ikke et svik mot pasientene å ha et ansvarlig forhold til hvordan ressursene fordeles» Men kanskje er det et svik når det kun gjøres systematisk for en liten del av budsjettet? Legemidler utgjør kun 6 prosent av helsebudsjettet og all den tid det ikke finnes et system for å prioritere de 94 andre prosentene av budsjettet, hvordan kan RHF-ene da vite at ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen?

Ingen oppgitte interessekonflikter 

Ber helseministeren vurdere Nye metoder-leges habilitet

Vi kan ikke bygge fremtidens helsevesen på mistillit

Hvem har rett? Ord mot ord om prisen på kreftmedisin