Vi kan ikke bygge fremtidens helsevesen på mistillit

Forrige uke så man helseminister Jan Christian Vestre i beste sendetid på Debatten komme med flere påstander om legemiddelindustrien som rett og slett ikke stemmer. Det er bekymringsverdig – ikke bare fordi det gir et feilaktig bilde av en viktig næring, men fordi retorikken bidrar til å svekke tilliten mellom myndigheter og en industri som Norge ønsker å bygge videre på.

Som nordmann har jeg fått mulighet til å både bo og jobbe utenlands i legemiddelindustrien i mange år. I andre land har jeg erfart hvordan samarbeid mellom myndigheter og legemiddelselskaper sees på som en forutsetning for medisinske fremskritt. Min erfaring er at vi har en lang vei å gå for å oppnå det samme samarbeidsklimaet her til lands.

Jeg opplever et system som i større grad preges av mangel på tillit og mistenkeliggjøring enn partnerskap. Jeg er bekymret, fordi denne situasjonen gjør det stadig vanskeligere for Norge å nå opp i konkurransen mot andre land om å tiltrekke oss investeringer fra utlandet. I verste fall risikerer norske pasienter å bli stående igjen, mens resten av Europa bygger helsenæring og tar i bruk ny behandling.

Vi kan ikke sette prisene selv

Vestre antydet at legemiddelselskaper omtrent står fritt til å ta «så høy pris som mulig». Dette er feil. I Norge fastsettes legemiddelpriser av Direktoratet for Medisinske Produkter (DMP) gjennom et av Europas strengeste prisregimer. Maksprisen beregnes ut fra gjennomsnittet av de tre laveste i en kurv av ni referanseland. For legemidler som brukes i sykehus presses prisen ytterligere ned gjennom anbud og prisforhandlinger.

Legemiddelselskaper i Norge kan altså ikke «sette» prisene sine selv – vi forholder oss til et system som setter prisene lavt fra start og deretter har flere mekanismer til å presse dem ytterligere ned. Signalene fra norsk legemiddelbransje er tydelig; Norge er et av landene i Europa som er villig til å betale minst for innovative legemidler - dette til tross for at vi er et svært rikt land. Det at vi som bransje skulle kunne være i en posisjon til å diktere våre egne priser i Norge, slik Vestre antyder, er et virkelighetsbilde vi ikke kjenner oss igjen i.

Norske pasienter venter lengst i Norden

Vestre hevdet også at norske pasienter får raskere tilgang til nye medisiner enn før. Det stemmer ikke. Ifølge den europeiske WAIT-rapporten publisert 2025 viser at norske pasienter i snitt venter 524 dager fra et legemiddel får europeisk markedsføringstillatelse til det blir tilgjengelig i Norge- ventetiden er betydelig lenger hvis du har kreft eller en sjelden sykdom. Dette er en betydelig økning fra året før. Til sammenligning er ventetiden 133 dager i Tyskland og 235 dager i Danmark.

Utviklingen går altså i feil retning. Flere pasienter må vente stadig lengre på behandlinger som allerede er tilgjengelige i nabolandene våre. Dette handler ikke om at legemiddelselskaper er særskilt uvillige eller vanskelige i Norge. Det handler om et system som bruker for lang tid på vurdering og beslutning – og som mangler fleksibilitet til å håndtere nye og mer avanserte legemidler.

Et krevende land å drive life-science-virksomhet i

Å lede et internasjonalt helseselskap i Norge er inspirerende- men også utfordrende. Vi har høy kompetanse, gode helseregistre og sterke forskningsmiljøer. Likevel oppleves det norske systemet som lite næringsvennlig sammenlignet med andre land.

I Danmark, Nederland og Belgia har man etablert nasjonale strategier for å tiltrekke investeringer, kliniske studier og industrisamarbeid. I Norge ser vi det motsatte: prosessene blir tregere, budsjettene strammere, og samarbeidsklimaet mer krevende. Det svekker både pasienttilgang og håpet om at helsenæring skal gi verdiskaping og konkurransekraft.

Norge må ville mer

Norge har alle forutsetninger for å være et foregangsland innen medisinsk innovasjon: vi har kapital, kompetanse og en helseforvaltning med høy troverdighet. Men vi må også ville det.

Når politiske signaler tegner et bilde av legemiddelindustrien som en kostnad heller enn en partner, sendes et uheldig budskap til både investorer og forskningsmiljøer. Vi risikerer å miste kliniske studier, investeringer og fremtidig kompetanse til våre naboland- og i forlengelsen av det: at norske pasienter får dårligere tilgang til innovativ behandling.

Når vi har debatter med virkelighetsbeskrivelser hverken pasienter eller industri kjenner seg igjen i, forsterkes opplevelsen at legemiddelbransjen og myndighetene drar i forskjellige retninger. Dette er en situasjon ingen er tjent med. Skal vi lykkes med å bygge en sterk helsenæring i Norge, trenger vi å bygge bro, vi trenger tillit og vi trenger samarbeid. Vi håper myndighetene vil se på oss som en partner å spille på lag med til det beste for samfunnet.

Hvem har rett? Ord mot ord om prisen på kreftmedisin

Nei, mine innlegg handler ikke om den vanskelige prioriteringsdiskusjonen i klinikken

Sykehusinnkjøps miljøkrav ga uventet effekt