La leger være leger

Jeg tror de fleste leger har valgt nettopp den veien fordi vi ønsker å hjelpe andre mennesker, og å kunne bruke kunnskapen vår til noe meningsfylt. Å være lege er kanskje verdens beste jobb. Vi får tre inn i andre menneskers liv, og i sårbare øyeblikk bidra til å gjøre deres situasjon så god som den kan bli. Det er et privilegium som kommer med en god dose ydmykhet, og et ansvar som krever kompetanse. I disse menneskemøtene, og i alt arbeidet som skjer rundt pasienten, ligger vår største motivasjon: opplevelsen av at «dette mestrer jeg, sammen får vi til dette».

Men legeyrket er mer enn en jobb. Vi er leger. Det arbeidet vi gjør nå bygger på kunnskapen og tradisjonene fra leger som har gått foran oss. Sammen bruker vi det for å gi pasientene våre best mulig behandling, og videreutvikle faget for de som kommer etter oss. Med tradisjonen, og det faglige fellesskapet, kommer en tydelig identitet som lege – enten vi jobber direkte med pasienter eller er en av alle de som bærer faget i kulissene. Det er dette som gjør oss til leger.

For våre kjerneoppgaver favner bredt, men handler likevel om det samme; å være fagpersoner, som bruker, forvalter og utvikler medisinsk kunnskap. Vi har ansvar for pasientbehandlingen, vi utdanner nye kolleger og vi forsker og utvikler faget vårt. Paradoksalt nok opplever stadig flere av oss at mindre av arbeidsdagen handler om nettopp disse oppgavene, som også sammenfaller med helsetjenestens lovpålagte oppgaver.

Faglig kvalitet er avhengig av god kapasitet

Legeforeningen har tidligere vist at sykehusleger i løpet av 15 år har mistet hele åtte timer pasientrettet arbeid per uke. Årsakene til det er flere. Ulike tidstyver, mangel på merkantilt personell og uhensiktsmessige rammer for arbeidet bidrar betydelig. Både Riksrevisjonen og andre har vist hvordan for trange bygg, gammelt utstyr og andre manglende investeringer har gjort oss mindre effektive.

De siste årene har et økende antall erfarne LIS-leger og overleger sluttet i sykehusene. Det burde få varsellampene til å lyse. At nye kommer til er bra, men kompetansetapet tar det lang tid å erstatte. I mangel av leger med riktig kompetanse, fylles stillinger av LIS1-ventere og medisinstudenter med lisens som, absurd nok, må skaffe seg erfaring som lege for å bli vurdert kvalifisert til LIS1-stilling. Samtidig konstitueres relativt ferske LIS-leger til overleger, og mester-svenn-arbeidet blir det mindre tid til. Situasjonen svekker fagmiljøene ytterligere, og setter i tillegg veldig ferske kolleger i situasjoner med for stort ansvar altfor tidlig. At det styrker rekrutteringen er det ingenting som tyder på, snarere tvert imot.

Opplevelsen av lite fleksibilitet og autonomi, og at faget ikke får den plassen det fortjener i helsetjenesten er vanlige grunner til at leger slutter. Til tross for at vi vet at involvering i faglige beslutninger, og at faglig styrt drift, både gir bedre helsetjenester og bedre økonomi. Når dette ikke anerkjennes, overgår belastningen av arbeidet vi står i opplevelsen av meningsfullhet.

Kompetanse bygges i fellesskap

Alle forstår at økonomien i helsetjenesten er krevende. Men når budsjetter styrer sterkere enn faglige behov, og legers rammevilkår endres, går det utover kjerneoppgavene. Og aller mest pasientbehandlingen. For uten tilstrekkelig utdanning, forskning og tid til å lære pasienter om sin egen sykdom, svekkes pasientbehandlingen, og det grunnleggende fundamentet i velferdsstaten som helsetjenesten er.

Samtidig øker risikoen for at det som er motiverende som lege, arbeidet med våre kjerneoppgaver, erstattes av stress og opplevelse av stor belastning. Å være lege kommer med en stor fallhøyde og risiko for å gjøre feil. Usikkerheten i alt vi ikke sikkert kan vite om pasientene skjerper oss, men den er en kunst å håndtere. Det kan vi ikke lese oss til, men er noe vi må trene på hele legelivet; i fagmiljøer hvor det tid og rom til å være leger sammen, hvor det gjøres trygt å lære – og hvor alle kan ha sine rollemodeller å se opp til, enten man er fersk eller erfaren.

For legeyrket er et lagspill. Laget skapes ikke av tilfeldigheter, men av strategiske valg som sikrer faglige møteplasser, tid til faglige diskusjoner, god tilbakemeldingskultur og takhøyde for faglig uenighet. Bare slik kan helsetjenesten fortsette å levere den kvaliteten som samfunnet både forventer og fortjener.

Mangel på kompetanse koster

Leger er kunnskapsmedarbeidere, og sykehusene komplekse kompetansebedrifter. Da må kunnskapen vi bringer inn få den plassen den fortjener. Når vi får bruke faget vårt, og har gode kollegaer rundt oss, øker både motivasjonen og kvaliteten på arbeidet, og vi tåler belastningen bedre. Alle leger jeg kjenner går på jobb for å gjøre det beste for sine pasienter. Til tross for at rammene tidvis ikke legger til rette for nettopp det. Skal den lojaliteten og oppslutningen bestå, må vi fremover behandles mer som ressurspersoner enn personressurser.

Vi vet at jobben vi gjør betyr noe for pasientene, kollegaene og samfunnet. Men vårt faglige engasjement kan ikke kompensere for et system som gjør det vanskelig å levere på lovpålagte oppgaver. Og det kan heller ikke være svaret på et økende legebehov.

Skal vi ha leger i helsetjenesten i 2040, må vi gi dem mulighet til å være leger i dag. Da må oppgaver, ansvar og rammer understøtte kompetansen vi bringer inn.

La leger være leger.