Nei, mine innlegg handler ikke om den vanskelige prioriteringsdiskusjonen i klinikken

Mine innlegg handler ikke om den vanskelige prioriteringsdiskusjonen. Det er en selvfølge slik Slørdahl viser til at «Ingen ansatt i helsetjenesten har noen glede av å avslå et nytt legemiddel». Dette er en annen debatt.

Min kritikk av lovforståelsen til fagdirektører gjelder påstanden om at hvis det gis en ny metode til en pasient – går dette utover den neste. Diskrimineringsretten gjelder også her, i tillegg til andre regler. Det var derfor viktig å være tydelig på at loven ikke kan forstås på denne måten, selv om de nok siktet til overordnede samfunnøkonomiske begrunnelser.

Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke skal prioriteres. Dette gjøres på alle nivåer. Enkelt forklart om mine synspunkter gjengitt i flere innlegg og i artikler:

- Den norske modellen skiller seg fra alle andre modeller, noe evalueringen fra Proba viser. Mange metoder blir tilgjengelig, men det tar for lang tid.

- Selvfølgelig ligger det i loven at Beslutningsforum kan si nei til metoder.

Kan individuelle rettigheter erstattes av gruppevedtak?

Den rettslige uklarheten gjelder i hvilken grad individuelle rettigheter kan erstattes av et gruppevedtak som RHF-direktørene treffer, jf. pasient- og brukerrettighetslov § 2-2 og henvisning til spesialisthelsetjenesteloven § 4-4.

Administrerende direktør i Helse Midt RHF Jan Frich har i en kronikk i Dagens medisin 21. oktober 2025, vist til samme essens: at individets rettigheter i noen tilfeller må trumfe gruppevedtak – ut fra et etisk ståsted. Jan Frich skriver at det oppstår situasjoner der pasienter må gis behandling på gruppenivå:

«For eksempel hvis pasienten har en mer alvorlig tilstand, har vesentlig større nytte enn gruppen eller ikke kan bruke tilgjengelig behandling».

Dette er bakgrunnen for at ingen andre land har vårt system, noe som er kjernen i min kritikk. Gruppevedtak eller unntak for eksepsjonelle situasjoner er ikke dekkende for de vurderinger som må foretas når rettskildebildet vurderes, da lovbestemmelsen må tolkes. De grenser som kan utledes av disse rettskildene samsvarer ikke fullt ut med de generelle kriterier som benyttes ved vurderinger av Nye metoder (alvorlighet, nytte og ressurshensyn). Kompromisset i Stortinget som er et sentralt forarbeid, gir veiledning om at andre rettskilder kan komme til anvendelse i et system som kan treffe vedtak med rettsvirkninger som ser bort fra disse kildene vil risikoen for individkrenkelser, slik vi så i NAV-skandalen for noen år siden, være stor. Denne skandalen oppsto som følge av at mange miljøer (også juridiske) overså EØS-retten. Domstolene vil ta stilling til det i et par varslede saker.

Trosser kritikk

Et eksempel er at barns styrkede rettigheter til gode oppvekstvilkår og overlevelse vil ha betydning for tilgang til nye effektive metoder. Dette har blitt belyst av flere på konferanser.

Et annet eksempel er retten til nye og effektive behandlingsmetoder for personer som rammes av en sjelden sykdom. Slørdahl viser til at det arbeides med å utvikle prioriteringssystemer for sjeldenfeltet. Dette er ikke nok. Utfordringen har vært adressert i flere år, blant annet at systemet er for grovmasket til at det kan ivareta metoder som skal avhjelpe sjeldne sykdommer. Alvorlig syke barn og voksne har lært seg til å måtte vente lenge på at en behandlingsmetode som kan bety liv og ikke død, et selvhjulpent liv, tilbys eller eventuelt avslås. De blir i liten grad involvert, til tross for kritikken fra Proba i 2021. Disse forsinkelsene i innføringen av nye metoder kan være dramatiske for de som rammes. I Norge skjer dette til tross for at behandlingsmetoden er godkjent i EMA og gjort tilgjengelig i mange land. Når Norge samtidig bruker mer enn andre land på sykehus, blir dette uforståelig og et grunnlag for mistillit til hele systemet. Probas konklusjon var at dette systemet har liten tillit.

I tillegg blir det i liten grad foretatt vurderinger av samfunnsøkonomiske hensyn, for eksempel hvordan nye behandlingsmetoder kan redusere personellbruk og kostbare omsorgstjenester, eller behov for diagnostikk og behandling (debatten om RS- og HPV-vaksine har belyst dette).

Ansvaret ligger ikke i de fagmedisinske miljøer som står overfor en uklarhet

I utgangspunktet skal ikke fagmiljøet, som har mer enn nok med de medisinske vurderingene, behøve å forholde seg til denne uklarheten. Dette er en begrunnelse for at loven må klargjøres, noe flere enn jeg har tatt opp. Ikke minst fordi reglene er bindende. Ikke veiledende, og vil ha stor betydning for de det gjelder.

Temaet har blitt diskutert i juridiske fagmiljøer og på flere konferanser med juss og medisin– blant annet på Norprem-konferansen høsten 2024. På årets helserettsseminar tok professor Kirsten Sandberg for seg barns særskilte rettigheter og tilgangen til nye og effektive behandlingsmetoder. På den internasjonale helserettskonferansen var Europarådets arbeid med white paper om implementering av nye behandlingsmetoder tema, med utgangspunkt i konvensjonsforpliktelser. EUs regelutvikling omfatter dessuten dette temaet, og innebærer flere tilnærminger til metodevurderinger (HTAR-forordningen).

For jurister som har satt seg inn i dette rettsområdet er det ikke vanskelig å få øye på systemsvakheten, da den er synlig i pbrl. § 2-2. Det er derfor ikke underlig slik Slørdahl antyder, at andre kan se denne systemsvakheten.

Tiden det tar fra godkjenning i EMA til legemidler gjøres tilgjengelig i Norge er lang. Tiden det tar for å få raske avslag bør ikke tas med når saksbehandlingstiden vurderes. At det stilles andre dokumentasjonskrav og kreves lavere pris enn våre naboland, bidrar til systemproblemet.

Dette innebærer risiko for systematisk diskriminering av personer med sjeldne sykdommer (Befring, Persontilpasset medisin, rettslige perspektiver, 2019), og at Norge ikke oppfyller sitt ansvar etter ØSK art. 15. Dette betyr at likeverd og likhetshensyn ikke ivaretas overfor flere grupper.

Hva må gjøres?

Stortinget bør ta ut begrensningen i pasient- og brukerettighetsloven § 2-2 da nødvendighetsvilkåret er mer omfattende enn de generelle prioriteringsmomentene, og for å hindre at gruppevedtak blir bindende uten at relevante kriterier er vurdert. Etter dommen mot Norge i EMD i oktober 2024 bør klagerettighetene styrkes. Norge ble både dømt for brudd på retten til liv da en alvorlig syk mann ikke fikk tilgang til spesialisthelsetjenester i tide, og brudd på krav til rettsmidler.

I likhet med Folketinget i Danmark bør det gis føringer på at Norge som et rikt land skal være i front når det gjelder å ta i bruk innovative metoder som kan redde liv eller føre til at personer får et mer verdig liv. Dette vil kunne ha stor betydning for å begrense personellkrevende helsehjelp og for å oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Innovasjon er kostbart, særlig når det gjelder sjeldne sykdommer. Stortinget må forlate «lav pris»-målet når det gjelder innovative metoder og legge seg på nivået som våre naboland bruker.

Folketingets syv prioriteringskriterier gjengir rammer for vurderinger på en mer dekkende måte, blant annet presiseringen om at individuelle forhold kan være avgjørende, selv om generelle anbefalinger går i en annen retning. Dette går begge veier.

Vi må ha metodevurderinger i tillegg til de som gjøres av EMA, og de må harmoniseres til en viss grad (HTAR-forordningen). De generelle anbefalinger i forbindelse med metodevurderinger kan som Frich påpeker tillegges stor vekt dersom de samsvarer med individuelle nødvendighetsvurderinger.

Metodevurderinger bør flyttes bort fra et utøvende eiernivå og til forvaltningen for å styrke tilliten til at interessekonflikter blir styrende. Maktkonsentrasjonen i dette forumet med RHF-direktører fremstår som for stor. Normative avgjørelser bør ligge i et forvaltningsorgan.

Som jeg har omtalt i et annet innlegg i Dagens medisin, er det positivt at en delegasjon fra Direktoratet for medisinske produkter nylig har vært i det danske Medicinrådet for å få kunnskap om deres arbeid med å gjøre innovative metoder tilgjengelig for befolkningen tidligere. Det er også positivt at flere ser utfordringene med det norske systemet.

Beslutningsforums leder beklager uttalelse

Systemet svikter pasientene

Sa nei til kreftmedisin som før har fått ja