Beslutningsforum har rettslig grunnlag for å si nei
Vi synes den vanskelige debatten om helseprioriteringer fortjener en mer edruelig form enn den Anne Kjersti Befring legger opp til.
Annonse kun for helsepersonell
Prioritering i den offentlige helsetjenesten er et viktig tema med stort behov for folkeopplysning og allmenn diskusjon. Vi vil derfor støtte fagdirektørenes forståelse av forholdet mellom pasientrettigheter og prioritering i Dagens Medisin 15.10.2025 og kritisk kommentere enkelte av Anne Kjersti Befrings påstander om feil i fagdirektørenes rettsoppfatning den 16.10.25.
Fordi samfunnet dessverre ikke kan tilby alle med rett til nødvendig helsehjelp tilgang på optimal behandling med nye innovative metoder, dreier prioritering seg om hvordan vi kan si nei til god og nyttig behandling på en måte som kan forsvares etisk og rettslig. Dette betyr at noen må vente lenger enn andre og at noen ikke får den behandlingen de mest av alt skulle ønsket.
Prioriteringskriteriene
I Norge har vi diskutert helseprioriteringer i over 40 år gjennom en offentlig og åpen diskusjon med deltakelse fra helsepersonell, politikere og pasientorganisasjoner.
Annonse kun for helsepersonell
prioritering handler om hvordan vi sier nei til noe og noen, ut fra legitime kriterier det er demokratisk oppslutning om.
Prioriteringskriteriene er vedtatt av Stortinget: nytte, ressursbruk og alvorlighet. Kriteriene skal vurderes i sammenheng. Oppsummert sier kriteriene at ressursbruken for et tiltak må stå i et rimelig forhold til den forventede nytten, og at tiltakets prioritet skal øke i tråd med tilstandens alvorlighet. Kriteriene er innlemmet i lovverket gjennom pasient- og brukerrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven og legemiddelforskriften. Kriteriene gjelder også for vurderinger av hvilke nye metoder som kan tas i bruk i spesialisthelsetjenesten. Det er lovfestet at Norge skal ha et nasjonalt system for innføring av nye metoder, og de regionale helseforetakene har sammen fått i oppgave å sørge for dette systemet.
Befring viser til det hun kaller «kompromisset om nye metoder» med referanse til to setninger fra Innst.St.93L (2017–2018): «Komiteen legger til grunn at overordnede beslutninger om metoder ikke skal påvirke retten til individuelle vurderinger og rettigheter til nødvendig og forsvarlig medisinsk behandling. De individuelle vurderingene skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov og faktiske muligheter for å diagnostisere og behandle sykdom.»
Vi mener disse utsagnene er viktige. Men, de kan ikke leses isolert fra proposisjonen Prop.55L (2018–2019) som ledet fram til lovfestingen av et felles, nasjonalt system for beslutninger om hvilke nye behandlingsmetoder som kan tilbys i spesialisthelsetjenesten.
Nødvendig og forsvarlig helsehjelp
Både Prop.55L og Inst.St.93L diskuterer forholdet mellom begrepene «rett til nødvendig helsehjelp» og «forsvarlig behandling» inngående, og Beslutningsforums mandat til å forvalte prioriteringskriteriene på metodenivå:
«De regionale helseforetakene kan instruere sine helseforetak om hvilke legemidler og metoder som skal innføres i tjenesten i tråd med beslutninger fattet i systemet for nye metoder og om eventuelle vilkår og kriterier for bruk for pasientene. I slike tilfeller vil ikke helsepersonell i utgangspunktet ha mulighet til å velge en annen praksis enn det som det er gitt instruksjoner om, så lenge det gis forsvarlig helsehjelp. […] Beslutningene til beslutningsforum må ligge innenfor det skjønnsrommet som er tillagt spesialisthelsetjenesten gjennom dagens lovgivning.» (Prop.55L, 9.5.2. s. 52)
Videre sies følgende om forholdet mellom nye metoder og etablert behandling:
«Spesialisthelsetjenesten kan ikke velge å ikke gi pasienter etablert behandling ut fra hensyn til økonomi eller av andre årsaker som ikke er medisinske. Det vil være uforsvarlig og i strid med pasientens rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste. Det er imidlertid viktig å understreke at retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste ikke knytter seg til enhver ny type behandling, eller den beste eller nyeste behandling som til enhver tid er tilgjengelig. Spesialisthelsetjenesten har en ressursramme å forholde seg til som Stortinget setter årlig, og det vil ikke være bærekraftig å tilby enhver ny type metode som gjøres tilgjengelig på markedet. I tråd med dette har Stortinget sluttet seg til et sett av prinsipper for prioritering som skal anvendes i helsetjenesten.» (Prop.55L, 9.5.3. s. 53).
Annonse kun for helsepersonell
Vi legger til grunn at disse sitatene angir premissene for gjeldende rett på feltet. Loven slår fast at pasienter alltid har krav på forsvarlig helsehjelp basert på etablert praksis, men at denne retten ikke omfatter nye metoder på markedet. Følgende presisering synes viktig:
«Spørsmålet i saker som ligger til systemet for nye metoder omhandler ikke grensen til forsvarlighet, men har ofte motsatt utgangspunkt. Metodene som vurderes i dette systemet er som regel det nyeste på markedet […] Det er ikke dermed sagt at det er uforsvarlig å si nei til å ta metoden i bruk. Det er fordi det i utgangspunktet opereres i det øvre sjiktet for god behandling, og ikke det nedre sjiktet for forsvarlig behandling.» (Prop.55L 9.5.4. s.54)
Rettslig grunnlag for prioritering
Proposisjonen understreker at «departementet [vil] opprettholde forslaget om en lovbestemmelse som sier at retten til helsehjelp gjelder de tjenester som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for å yte og finansiere etter spesialisthelsetjenesteloven §§2-1.a og 4-4. Formålet med bestemmelsen er å tydeliggjøre sammenhengen mellom systemet for nye metoder og individuelle pasient- og brukerrettigheter, og få frem at det er spesialisthelsetjenesten som definerer hva som skal være tilgjengelig av tilbud.» (Prop.55L 9.5.4. s.56)
Pasienter har rett til nødvendig helsehjelp (§2-2.) fra spesialisthelsetjenesten, som kan tilby behandling der forventet nytte står i et rimelig forhold til forventet ressursbruk (§§ 2-1.a 4-4.), og forsvarlighetskravet utløser ikke et krav om endring av etablert forsvarlig praksis.
Prioritering strider ikke mot internasjonal rett
Det er korrekt at departementet påpeker at «nye metoder må også forholde seg til internasjonale konvensjoner, som blant annet EMD […]» men når Befring viser til en EMD-dom som omhandler manglende tilsyn med en suicidal fange i fengselsvesenets varetekt, klarer vi ikke se relevansen til lovfestede prioriteringskriterier. Guide on Article 2 of the European Convention on Human Rights har underkapittelet Protection of persons in the context of health care. Det vises blant annet til saken Wiater vs. Poland (Application no. 42290/08) der EMK uttalte at «there is no support in the Court’s case-law […] for the proposition that an applicant can lay claim to public funds in order to be treated with a particular drug. The allocation of public funds in the area of health care, which is a fervently debated issue in a number of European States, is not a matter on which the Court should take a stand. It is for the competent authorities of the Member States to consider and decide how their limited resources should be allocated.» Domstolen begrunner dette med at nasjonale myndigheter er kompetente til å «take responsibility for the difficult choices which have to be made between worthy needs.» (para. 39). Domstolen avviste klagen som «manifestly ill-founded».
Undertegnede synes den vanskelige debatten om helseprioriteringer fortjener en mer edruelig form enn den Befring legger opp til. Det norske systemet kan helt sikkert bli bedre, noe de nye tilgangsordningene er eksempler på. Men prioritering handler om hvordan vi sier nei til noe og noen, ut fra legitime kriterier det er demokratisk oppslutning om.
Ingen oppgitte interessekonflikter
