Feil om retten til nødvendige helsetjenester

Takk til fagdirektørene for at de åpner om egen praksis og til debatt om innholdet i retten til nødvendige helsetjenester (DM 15. oktober 2025).

Innsikter i deres praksis er viktig ikke minst når de nå har fått ulovfestet myndighet til å gjøre unntak fra spesialisthelsetjenesteloven § 4-4. altså RHF-enes myndighet til å bestemme om nye innovative behandlingsmetoder skal tilbys i sykehusene.

Vi er enige om at vi må ha mer åpenhet. Retorikken til fagdirektørene om kostnader til legemidler er i beste fall unyansert. Norge har i dag ikke et godt omdømme når det gjelder å ta i bruk nye og innovative metoder, selv om det vi er rikt land.

Innholdet i retten til nødvendig helsehjelp og kompromisset om nye metoder

Overskriften: Når vi sier ja til nye legemidler, må vi si nei til noe annet, gir inntrykk av at et ja betyr at andre må få nei og at det er i sykehusene det skal tas overordnede økonomiske hensyn. I sykehusene er det et sett av kriterier som skal brukes for å vurdere om den individuelle retten til nødvendig helsehjelp er oppfylt. Stortingets kompromiss da spesialisthelsetjenesteloven § 4-4 ble vedtatt bør være godt kjent:

«Komiteen legger til grunn at overordnede beslutninger om metoder ikke skal påvirke retten til individuelle vurderinger og rettigheter til nødvendig og forsvarlig medisinsk behandling. De individuelle vurderingene skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov og faktiske muligheter for å diagnostisere og behandle sykdom.»[1]

Dette kompromisset sammen med overnasjonale reguleringer innebærer at gruppevedtak i mange situasjoner ikke har avgjørende betydning. Selv om retten er individuell betyr det ikke dette at pasienten bestemmer at den beste behandling skal gis. Lovkravet innebærer heller ikke at alle har rett til innovativ helsehjelp.

Det må derimot fremgå klart hva som er den enkeltes behov, og hvilke metoder som anbefales utfra en faglig vurdering og antatt nytte.

Sammenhenger mellom nasjonal rett og internasjonale forpliktelser

Et gruppevedtak fra direktørene i RHF-et er ikke dekkende for individuelle vurderinger, slik at det ikke gjelder absolutt. Dette går begge veier. Et vedtak om å tillate en metode i sykehus betyr ikke at alle pasienter har rett til denne. Konkrete vurderinger tar utgangspunkt i nødvendighetsvilkåret og forsvarlighet. Individuelle menneskerettigheter og EØS-retten kan også ha betydning. Stortinget har med menneskerettsloven §§ 2 og 3, og EØS-avtalen § 2 jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-4, bestemt at overnasjonale regler kan ha forrang over nasjonal lov.

Den 15. oktober 2024 ble Norge dømt for brudd på retten til liv (EMK art. 2) og for manglende klagerettigheter (EMK art. 13) og måtte betale erstatning til en pårørende. Saken gikk rett fra statsforvalteren til EMD. Klageretten er grunnleggende for rettssikkerhet, pasientsikkerhet, tillit – og for at domstolene (nasjonalt og internasjonalt) kan korrigere en uriktig forvaltningspraksis.

Den ulovfestede unntaksordningen som ligger til fagdirektørene tilsidesetter ikke loven og innholdet i retten til nødvendig helsehjelp.

Har sykehusene laget et system på siden av det Stortinget har forutsatt?

Fagdirektørene uttalelse: «Hvis vi sier ja til «alt» sier vi i praksis nei til mange» har lite med sykehusenes oppgaver å gjøre når de individuelle vurderingene gjennomføres. Lovkravet fører ikke til at noen får nei fordi andre har fått ja.

NAV-ytelser og retten til helsehjelp bygger på samme prinsipper med utgangspunkt i folketrygden. Rettighetene vurderes etter angitte kriterier. Ikke etter hvor mange som har fått sykepenger eller helsehjelp tidligere i år. Det er altså ikke en vilkårlig «rest» som skal fordeles.

Retten til nødvendig helsehjelp lever ikke i et vakuum og skal heller ikke være vilkårlig avhengig av andre disposisjoner i sykehus. Sykehuset står ikke fritt til å omfordele midler fra klinikken til flere høye administrative stillinger når dette fører til at lovpålagte oppgaver ikke kan utføres. Den enorme veksten i kostbare stillinger i foretaksmodellen, og kostnader til uopplyste vedtak, fører til mindre penger, men rettigheter kan ikke fravikes. Prioriteringer skal ikke kun gjøres mellom pasienter – også i stort slik ressursprinsippet forutsetter.

Norge er alene om dette systemet og er tregest med å tilby innovative metoder

Norge er det eneste landet som har dette systemet. Et system som må endres. De faglige og rettslige analysene som ligger til grunn for beslutningene er mangelfulle, i likhet med prosessen. Ekspertmedvirkning og egne metodevurderinger for sjeldne sykdommer har i flere år blitt etterlyst uten nødvendig oppfølgning.

Tregest til å ta i bruk nye metoder

Dette systemet – og den praksisen som er etablert - kan være forklaringen på at vi er tregest med å ta i bruk innovative metoder. FN har slått fast at de rike landene har et særlig ansvar for å sørge for at innovative metoder blir tilgjengelig for befolkningen. Europarådet har nylig presentert et dokument om disse forpliktelsene.

Når jeg presenterer det norske systemet for mine internasjonale forskerkollegaer, får jeg de samme sterke reaksjonene: At dette vil bety regelmessige brudd på statens ansvar etter EMK og ØSK art. 12 og 15. Vårt system som har som intensjon å bidra til rettferdighet fører til systematisk diskriminering av personer med sjeldne sykdommer, vilkårlighet og at Norge ikke oppfyller retten til helse som forventet.

I debatter fremstilles systemene i andre land på en misvisende måte. Når nasjonale myndigheter gir råd står ikke sykehusene fritt. Det er de samme kriterier som gjelder. I tillegg vil diskrimineringsforbudet, også strukturelt, hindre store geografiske ulikheter.

Vi bør selvfølgelig også diskutere dilemmaer som oppstår med prioriteringer og i skjæringspunktene mellom lovpålegg og medisin, forholdet til legemiddelindustrien – og rundt innkjøpsordningen, og helseøkonomiske versus samfunnsøkonomiske vurderinger. I min doktoravhandling fra 2019 foreslår jeg at det bør være et samarbeid mellom land (Norden eller EU) om forhandlinger og innkjøp. En ny forordning som nylig er vedtatt vil tilrettelegge for dette.

Sykehusene må innrette seg etter over loven

Sykehus skal innrette seg etter de vedtak Stortinget treffer. Vi har sett flere eksempler på at det innføres praksiser i sykehus på siden av loven og at denne raskt spres til alle sykehus, for eksempel det som ble omtalt som «dødelig personvern», og misforståelser om GDPR og sammenhengen med helselovene (kap. 10 i Helseretten (2022)) og vedtak fra Personvernnemnda (PVN 2021/21).

Pasienter skal ikke lide for at sykehus ikke har avsatt tilstrekkelige ressurser til å oppfylle retten til helsehjelp eller kjenner innholdet i retten. Dersom det ikke er mulig å oppfylle retten til helsehjelp skal det varsles oppover i systemet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

[1] Innst. 93 L (2019–2020) s. 6.

Overtar ansvaret for fristbruddordningen

Når vi sier ja til nye legemidler, må vi si nei til noe annet

LMI frykter svekket helsetjeneste og tapt konkurransekraft