Hvem passer på deg når alle har ansvar?
Legemiddelfeil er allerede den vanligste årsaken til pasientskade i Norge. Flere mennesker dør av feilmedisinering enn av trafikkulykker. Løsningen på dette er ikke å spre ansvaret tynnere utover flere hender.
La meg fortelle om «Gerd» – et fiktivt navn, men en historie som er satt sammen av pasienter jeg møter hver eneste uke:
En kvinne på 78 år kommer til fastlegen med en plastpose full av medisiner. Elleve preparater fra fire forskjellige behandlere. Ingen av dem vet hva de andre har skrevet ut. Hun har svimmelhet, kvalme og er redd hun holder på å dø.
Hun holder ikke på å dø. Hun er forgiftet av sine egne medisiner.
Dette er ikke en skrekkhistorie jeg har funnet opp for å vinne en debatt. Varianter av denne historien utspiller seg på fastlegekontorer over hele landet, hver eneste dag. Pasienter som faller mellom alle stoler fordi «alle» har ansvar – som i praksis betyr at ingen har det.
Dette handler ikke om legers prestisje
La meg være helt ærlig: Jeg skjønner hvorfor politikere og sykepleierledere vil at flere skal kunne skrive ut medisiner. Det høres fornuftig ut. Køene er lange. Fastlegekrisen er reell. Sykepleiere er dyktige. Hvorfor ikke bruke dem mer?
Men spørsmålet er feil stilt. Det riktige spørsmålet er:
Hvem har oversikten over deg som hel person?
Når Gerd får vanndrivende fra hjertespesialisten, smertestillende fra ortopeden, sovemedisin fra legevakten og blodfortynnende fra sykehuset – hvem ser at kombinasjonen holder på å ta livet av henne?
I dag er svaret: fastlegen. Én person med juridisk ansvar for å holde tråden. Én journal der alt samles. Én som må svare for helheten.
Forslaget om å gi sykepleiere selvstendig forskrivningsrett handler om å kutte denne tråden.
Jobben du aldri ser
En resept ser enkel ut. Noen tastetrykk, et medikamentnavn, en dose. Men bak hver resept ligger en usynlig prosess:
Hvorfor har pasienten disse symptomene? Er det hjertet? Lungene? Nyrene? En bivirkning av noe annet? Psykisk? Hva skjer hvis jeg starter denne behandlingen – vil den slå seg med de andre medisinene? Tåler nyrene det? Leveren? Hva bør jeg egentlig ikke behandle?
Denne prosessen tar sekunder for erfarne leger fordi vi har seks års grunnutdanning, turnustjeneste og årevis med spesialisering innebygd i ryggmargen. Det er ikke arroganse. Det er tusenvis av timer med pasienter som har lært oss mønstrene.
Sykepleiere er helt avgjørende for helsetjenesten. Men en toårig mastergrad erstatter ikke denne erfaringen. Det er ikke en fornærmelse mot sykepleiere – det er bare realiteten i hvordan kompetanse bygges.
Hva du som pasient faktisk trenger
Du trenger ikke raskere tilgang til resepter. Du trenger riktig behandling første gang.
Du trenger ikke flere som kan skrive ut. Du trenger én som kjenner deg.
Du trenger ikke «effektivitet». Du trenger trygghet.
Legemiddelfeil er allerede den vanligste årsaken til pasientskade i Norge. Flere mennesker dør av feilmedisinering enn av trafikkulykker. Løsningen på dette er ikke å spre ansvaret tynnere utover flere hender.
Det egentlige problemet ingen vil snakke om
Norge mangler fastleger. Det er det egentlige problemet. Kommuner sliter med rekruttering. Erfarne leger gir seg. Unge leger velger bort allmennmedisin.
Svaret på dette er ikke å gi oppgavene til andre yrkesgrupper. Svaret er å gjøre fastlegeyrket attraktivt igjen: bedre finansiering, færre pasienter per lege, mindre byråkrati, mer tid til faktisk pasientarbeid.
Når politikere i stedet velger å flytte ansvar til sykepleiere, løser de ikke problemet. De skjuler det. Og de skaper nye problemer på veien.
Et ærlig spørsmål til Norsk Sykepleierforbund
Lill Sverresdatter Larsen snakker varmt om «sykepleiefagets egenverdi» og om omsorg som «krever høy kompetanse». Hun har helt rett i begge deler. Sykepleiere gjør en uvurderlig jobb.
Men da er spørsmålet: Hvorfor er ambisjonen å bli mer lik leger?
Hvis sykepleiefaget er så verdifullt i seg selv – og det er det – burde ikke målet være å styrke det som gjør sykepleiere unike? Det kliniske blikket ved sengen. Evnen til å fange opp endringer før de blir kritiske. Omsorgen som holder pasienter trygge gjennom de verste nettene.
Å flytte de mest erfarne sykepleierne inn i roller der de skal fungere som «leger light» tapper pleietjenesten for nettopp den kompetansen den sårt trenger.
Én tråd
«Gerd» gikk hjem med fem medisiner i stedet for elleve. Svimmelheten forsvant. Hun har en lege som har oversikten. Slike historier skjer hver dag – når systemet fungerer.
Det er ikke nostalgisk å insistere på at noen må ha helhetsansvaret. Det er ikke «gammeldags» å kreve én tråd gjennom pasientforløpet. Det er det eneste som holder folk i live når kroppen blir komplisert og medisinene mange.
Legeforeningen tar ikke denne kampen for å beskytte egne privilegier. De tar den fordi alternativet er flere plastposer med medisiner ingen har oversikt over. Flere Gerd-er som tror de skal dø.
Du fortjener bedre enn effektivitet. Du fortjener én som ser deg.
—
Neste gang en politiker lover «raskere tilgang» og «kortere køer», spør deg selv: Hvem passer på meg når alle har ansvar?
Ingen oppgitte interessekonflikter