Eksportambisjonene for helsenæring svikter uten et fungerende hjemmemarked

Norge har store ambisjoner for helsenæringen. Siden den første stortingsmeldingen om helsenæringen i 2019 har det vært bred, tverrpolitisk oppslutning om å satse på et globalt vekstmarked der Norge allerede har sterke fagmiljøer, et solid virkemiddelapparat og høy forskningskvalitet. Utvikling av personellbesparende teknologi har ikke bare potensial til å styrke helsetjenesten i møte med bemanningsutfordringer og en aldrende befolkning, men også til å danne grunnlag for en eksportrettet næring som kan løse tilsvarende utfordringer internasjonalt.

Regjeringen fulgte opp satsingen med Veikart for helsenæringen i 2023 og 15 konkrete tiltak i 2024 med mål om å øke eksportinntektene fra helsenæringen til minst 50 milliarder kroner innen 2030.

Svake på kommersialisering

Samtidig peker Nasjonalt eksportråd på et vedvarende strukturelt problem: Norge er gode på forskning, men svake på kommersialisering og skalering. Tilgang på risikokapital fremheves som en sentral barriere. Abelia viser i Omstillingsbarometeret for 2024 negativ utvikling i både private FoU-investeringer og risikokapital, mens Norsk Venturekapitalforening rapporterer at investeringene i tidligfase- og vekstselskaper nå er på sitt laveste siden pandemiåret 2020.

Uten et velfungerende hjemmemarked vil helsenæringen vanskelig kunne bli den eksportmotoren regjeringen ønsker seg. Kommersiell erfaring og dokumentert bruk i hjemmemarkedet styrker ikke bare konkurransekraften internasjonalt, men er også avgjørende for å utløse privat risikokapital. Motsatt vil et hjemmemarked som ikke evner å anskaffe, ta i bruk og skalere løsningene som utvikles, fremstå som lite attraktivt for investorer. Ingen ønsker å investere i en pilotkirkegård.

Urealisert potensial

En gevinststudie av helseteknologi fra Menon Economics publisert i august analyserer seks norskutviklede løsninger og viser et betydelig, men i stor grad urealisert potensial for redusert ressursbruk, bedre kvalitet og økt produktivitet. Samtidig viser rapporten at dokumenterte gevinster i pilotprosjekter ofte ikke utløser videre adopsjon og skalering. I samme retning konkluderte Riksrevisjonen i oktober med at det er «ikke tilfredsstillende» at mange sykehus fortsatt har kommet kort i å tilby digital hjemmeoppfølging.

Riche Vestby, fagleder for helsesatsingen i Leverandørutviklingsprogrammet, beskrev nylig disse utfordringene i en kronikk i Medwatch. Med utgangspunkt i en studie i systemorientert innovasjon hun har utført sammen med Cecilie Møller Endresen, beskriver Vestby et «innovasjonsteater» der piloter, prosjekter og rapporter premieres, mens gevinstene uteblir. Ingen har mandat til å beslutte skalering, ingen har budsjettansvar for drift og integrasjon, og ingen stilles til ansvar når dokumentert effekt ikke følges av handling. Når alle eier litt, eier ingen nok.

Mot alle odds

Resultatet er at leverandører og helsepersonell investerer tid, motivasjon og innovasjonsvilje i løsninger som aldri blir reelt vurdert for videre bruk. De få som lykkes med å skalere, gjør det – ifølge Vestby – «mot alle odds». Skal Norge lykkes med eksport, må vi derfor først vise at vi evner å ta innovasjonene våre i bruk selv.

Riksrevisjonen, Nasjonalt eksportråd, Menon Economics, og studien til Vestby og Endresen kommer alle med gode anbefalinger som peker i samme retning: Uten tydelig ansvar for skalering, solid ledelsesforankring, riktige insentiver, reell innføringskraft i tjenesten og systematisk dokumentasjon av gevinster vil innovasjonene forbli på pilotstadiet.

I tillegg til vi basert på egen erfaring trekke frem særlig tre viktige grep:

1. Tydelig ansvar for skalering Noen må ha mandat til å løfte løsninger fra én vellykket pilot til implementering og bred ibruktakelse på tvers av tjenester og nivåer.
2. Styrket innføringskraft Helsetjenesten trenger tilstrekkelig støttepersonell til å implementere nye arbeidsprosesser i en hektisk driftshverdag, og innovasjonsvirkemidlene må i større grad belønne dokumenterte gevinster og faktisk innføring – ikke bare utviklingsaktivitet og pilotering.
3. Innføring av ny teknologi må lønne seg Dagens finansieringssystemer er ofte tett knyttet til etablerte tjenestemodeller. Om gevinstene realiseres på et annet budsjett enn kostnadene påløper kan ny teknologi fremstå som et økonomisk tapsprosjekt for lokale beslutningstakere.

Mye er allerede på plass. Norge har sterke fagmiljøer, høy forskningskvalitet, innovasjonsvillige leverandører og et virkemiddelapparat i verdensklasse for tidligfaseutvikling. Skal vi realisere eksportambisjonene, mangler imidlertid ett avgjørende ledd: et system som evner å kommersialisere og skalere innovasjonene – ikke bare utvikle dem.

Norge kan lykkes med helsenæringen som ny eksportmotor. Men da må vi starte hjemme, og behandle implementering og skalering som et nasjonalt strategisk anliggende – ikke som et lokalt prosjekt.

Ingen oppgitte interessekonflikter