Gi psykisk helse samme status som fysisk helse!

Hvis psykisk helse skal få samme anerkjennelse og prioriteringer som somatisk helse, må både politikere, forskningsytere – og mediene – ta ansvar. Skjerpings – folkens

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Therese Fostervold Mathisen

Kronikk: Therese Fostervold Mathisen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, leder for Norsk selskap for spiseforstyrrelser og leder for Norsk forening for helse- og treningsfysiologer


I NORGE RAMMES
inntil én av fire voksne av en psykisk lidelse gjennom et år, noe som utgjør en hovedårsak til sykefravær. 

Ungdata viser til en gradvis økt forekomst av psykiske plager blant unge. I statistikken ligger det personlig og familiær lidelse, og store samfunnskostnader. Det er derfor svært vanskelig å forstå den foreløpige mangelen av offentlig initierte forebyggingstiltak, og den begrensede muligheten for å motta hjelp i et tidlig sykdomsforløp. En økt økonomisk bevilgning for psykisk helse i forslag til statsbudsjett 2023 gir fremdeles ikke en tydelig sidestillelse av somatisk og psykisk helse, og klinikere er skeptiske til om «satsingen» vil være tilstrekkelig.

TENK KONTINUITET! Når kommende statsbudsjett legger opp til å avvikle øremerkede tilskudd, byr det på både utfordringer og muligheter. Etablerte lavterskeltilbud trenger forutsigbarhet for å sikre tilstrekkelig driftsstørrelse og stabilitet i drift, og dette er spesielt viktig når flere i befolkningen opplever behov for hjelp. Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS) er en slik type organisasjon. ROS har over tid både dokumentert økte behov for, og bruk av, deres tjenester, og etterspurt økte økonomiske bevilgninger.

Samtidig er det overraskende hvordan enkelte tiltak over flere år synes å være sikret og prioritert bevilgninger, uten at styresmakter har vist interesse for om tiltaket treffer målgruppen, om hvorvidt tiltaket implementeres riktig, eller om det har en faktisk effekt. Antimobbeprogrammer og «Livsmestring i skolen» er klare eksempler på dette siste.

Noen utlysninger gir inntrykk av politisk prioritering, men fremstår som en hån mot anerkjennelse av psykisk helse når de fremmes som korte stunt-tiltak

KREV DOKUMENTASJON! Det hjelper lite å ha offentlige tilskudds-utlysninger når potten alt er øremerket for opprettholdt drift av lite kontrollerte tiltak. Gode ideer, tuftet på vitenskapelig dokumentasjon, når da ikke opp i konkurransen om driftsmidler.

Når politikere nå ser på avvikling av øremerkede tilskudd, åpner det helt klart potensialet for at slike nye tiltak får reell mulighet. Men kravet må være at tiltakene er godt utforsket og dokumentert, og at politikere nå etterspør dokumentasjon på effekter.

Slik dokumentasjon er ikke antallet brukere som er tatt gjennom tiltaket, ikke betraktninger fra de som selv driver tilbudet eller bruk av stordata, men kvantifiserbare tall på direkte tilskrivbare effekter, og erfaringsutvekslinger fra brukerne selv. Noen utlysninger gir inntrykk av politisk prioritering, men fremstår som en hån mot anerkjennelse av psykisk helse når de fremmes som korte stunt-tiltak.

SPILL FOR GALLERIET? Helsefokuset – og formidlingen – må bli bredere. Politikere bruker tid på reise rundt og møte hverdagen til klinikere, noe som kan bidra til å skape forståelse og engasjement.

Men er dette et spill for galleriet? I flere tilfeller ser vi at umiddelbar interesse fra de folkevalgte resulterer i spennende politiske føringer. Men engasjementet virker å være kortvarig, og oppfølgingen fra styresmaktene mangler. Hvor ble det av medisinfri satsing på psykisk helse – spesielt for de lettere symptomer som behandles i primærhelsetjenesten? Jeg har ikke sett økt etterspørsel av helse- og treningsfysiologer i behandlingsapparat for psykisk helse. Hvor blir det av fysisk aktivitet som et enkelt oppnåelig folkehelse- og trivselsfremmende tiltak? Jeg har ikke sett prioritering av minst én times fysisk aktivitet per dag i skolen – eller ansettelse av flere faglig utdannede kroppsøvingslærere.

Jeg ser derimot økt forbruk av medikamenter, spesielt for unge jenter og unge voksne. Dette skjer til tross for at dokumentasjon for både forebyggende og behandlende effekt fra fysisk aktivitet er overbevisende for en rekke lidelser og atferdsvansker.

HVOR LENGE MÅ VI VENTE? Et annet eksempel ser ut til å være handlingsplanen mot spiseforstyrrelser i idretten. Det var en etterlengtet anerkjennelse av utfordringene da Stortinget stemte frem kravet om en handlingsplan for å redusere den 30 år gamle kjente utfordringen i idretten. Det var en etterlengtet anerkjennelse av utfordringene da Stortinget stemte frem kravet om en handlingsplan for å redusere spiseforstyrrelser i idretten.

Men var det bare for raskt å stilne det massive kjøret fra riksdekkende medier med personlige historier fra idretten?

Fraværet av saksfremgang etter gjennomslaget i sommer skaper uro for hvor lenge vi nå må vente før politikere initierer dette arbeidet.

UINTERESSANT? Det er vanskelig å få øye på paradigmeskiftets biopsykososiale modell i politiske prioriteringer, verken i forskningsbevilgninger eller i helsefagets egen nyhetskanal, Dagens Medisin.

Norsk selskap for Spiseforstyrrelser (NSFSF) så med stor iver på hvilken interesse det kunne bli da vi huset Nordens kliniske eksperter og forskere innen spiseforstyrrelser i Oslo i september. Det bærende temaet var «From prevention to recovery», og burde skape stort engasjement etter sakene om sprengt behandlingsapparat, økt forekomst blant unge, vedvarende høy forekomst blant idrettsutøvere, kun én av fem mottar behandling, en diagnosegruppe (overspisingslidelse) står fullstendig uten behandlingstilbud, og et totalfravær av forebyggende tiltak i offentlig regi.

Ikke ett mediehus var til stede under den tre dager lange konferansen, samtidig som nettsidene til Dagens Medisin var pepret av omtaler av omtaler og nyhetsoppslag fra tre store somatiske konferanser i Europa.

LØFTER VI BLIKKET? Er vi fremdeles der at psykisk helse er lavstatus blant helsefaglige, forskere og politikere? Må vi fremtvinge flere ansikter og historier i mediene før tallene og statistikken oppleves virkelige?

Dagens nasjonale tema for verdensdagen for psykisk helse er: «Vi trenger hverandre – løft blikket». Medmenneskelighet og innsats ut ifra frivillighet og medborgerskap er viktig, men skal vi tolerere at ansvarlige for forskningsbevilgninger, offentlige tilskuddsordninger og politiske prioriteringer – samt fagfolk, helsepersonell og helsefaglige medier – ikke i større grad viser større interesse og anerkjenner psykisk helse som like viktig og interessant som somatisk helse?


Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS