Vi legger ikke inn pasienter for å spare penger – slik fungerer virkeligheten i Finnmark
Helsereformutvalget vil bruke økonomiske insentiver og felles nærhelsetjenester for å redusere sykehusinnleggelser. I distriktskommuner med velfungerende sykestuer er dette potensialet allerede tatt ut.
I debatten om Helsereformutvalgets rapport tegnes det ofte et bilde av at dagens finansieringssystem får kommuner og legevaktleger til å sende pasienter til sykehus som egentlig kunne vært behandlet lokalt. Løsningen som foreslås, er felles nærhelsetjenesteselskaper, delt personell og endrede økonomiske insentiver.
Som fastlege, legevaktlege og kommuneoverlege i Vadsø, en finnmarkskommune med lang sykestuetradisjon, kjenner jeg meg ikke igjen i premisset om at økonomi styrer innleggelsesbeslutningen. I møte med den akutt syke pasienten vurderer vi kun én ting: Hva er medisinskfaglig forsvarlig?
I kommuner med en velfungerende sykestue håndterer fastleger, legevaktleger og dyktige sykepleiere allerede de aller fleste pasienter som ikke krever sykehusets tunge infrastruktur. Når vi likevel må legge en pasient inn på sykehus, skyldes det i praksis ett av fire konkrete medisinske behov:
Intensivbehandling som krever særlig spesialistkompetanse og overvåkningsutstyr.
Kirurgi utover den småkirurgien distriktslegene allerede utfører lokalt.
Utvidede biokjemiske blodprøver utover hematologi og det pasientnære analyser kan tilby.
Bildediagnostikk – spesielt CT, men også skjelett- og røntgen thorax.
Pasienter som ikke har behov for noen av disse fire punktene, blir i stor grad allerede ivaretatt på sykestua.
Minimalt potensial
Det betyr at potensialet for å redusere sykehusinnleggelser gjennom nye selskapsformer eller endrede takster er minimalt i sykestuekommunene. Skal vi redusere antallet innleggelser ytterligere, må nærhelsetjenestene tilføres CT-maskiner, radiografer, flere bioingeniører, og kanskje til og med kirurger og intensivkapasitet.
I Finnmark vet vi at det er fullstendig urealistisk. Finnmarkssykehuset mangler allerede personell ved sykehusene i Kirkenes og Hammerfest. Å skulle fordele sykehuspersonell ut på sykestuene vil ikke skape flere hender. Det vil bare tappe både sykehusene og en allerede presset fastlege- og legevakttjeneste for livsviktig kompetanse.
Vi støtter fullt ut målet om bedre samhandling mellom kommuner og sykehus. Men en helsereform i distriktene kan ikke bygges på en tro om at nye organisasjonskart og endrede pengestrømmer erstatter behovet for røntgen, utvidede blodprøver, kirurgi og fagfolk. I Finnmark må reformen først og fremst sikre at vi bevarer og styrker de velfungerende sykestuene og fastlegekontorene vi allerede har – uten å påføre dem nytt byråkrati.
Ingen oppgitte interessekonflikter