Rehabiliteringsfeltet har mistet tålmodigheten

Vi hadde store forventinger til forslaget om ny helsereformen som ble lagt frem den 2. november. Men dessverre - den skuffer på viktige områder for oss som brenner for rehabiliteringsfeltet. Helsereformutvalgets forslag til hvordan vi skal organisere Helse-Norge i fremtiden føyer seg bare inn i rekken av dokumenter fra myndighetene som mangler en skikkelig satsning på vårt felt.

Atter en gang er fraværet av offensive forslag om en grunnleggende økonomisk og organisatorisk satsning på rehabiliteringsfeltet slående. Dette vet vi får sørgelige konsekvenser for alle som har behov for rehabilitering. Riktignok anerkjenner utvalget at gode rehabiliteringstjenester bidrar til mestring, selvstendighet, livskvalitet og deltakelse. Men, hvorfor ikke satse på disse tjenestene? Det er nedslående at deres eneste forslag er å gjennomføre en «bred kunnskapsoppsummering av rehabiliteringsfeltet som kan danne grunnlag for senere reformforslag». Det er nesten så en må gni seg i øynene; kan de foreslå dette som eneste satsningsområde når vi allerede har så mye kunnskap om positive effekter av rehabiliteringstjenestene?

Jeg skal ikke underslå viktigheten av forskning og kunnskapsoppsummeringer, men allerede i 2021 fikk vi dokumentet «Norge trenger en rehabiliteringsreform» fra aktører helsereformutvalget peker på bør bidra inn i oppsummeringen. Vi fikk også rapporten «Rehabilitering – en investering i framtiden» fra KS i 2024. Den bidrar inn i kunnskapsgrunnlaget og anbefaler et nasjonalt løft for rehabilitering samt økt økonomisk støtte til feltet. Nylig har forbundsleder Tove Holst Skyer presentert oss for analysen Agenda Kaupang har gjennomført på oppdrag fra Norsk Ergoterapeutforbund. Den viser at selv små mestrings- og rehabiliterende tiltak lønner seg.

Eksempler på kunnskap som viser at rehabilitering lønner seg for den enkelte og for samfunnet er mange. Problemet er at vi har kunnskapen, men at helsepolitiske myndigheter unnlater å gi oss rammene som trengs for at vi skal kunne bruke den godt og effektivt. Sammen med Riksrevisjonens knusende rapport fra 2024 burde det ikke være noen tvil om at rehabiliteringsfeltet trenger et løft – et løft som kunne kommet nå med støtte fra helsereformutvalget.

Det verste som kan skje

Det verste som kan skje for rehabiliteringsfeltet nå, er at utvalgets forslag kommer i veien for den varslede Handlingsplanen for rehabilitering. Stortinget påla egentlig regjeringen å utarbeide denne handlingsplanen innen utgangen av 2025, etter at Riksrevisjonen hadde avdekket at mange ikke får det rehabiliteringstilbudet de etter loven har krav på. Først 30. april i år ble høringsfristen satt for innspill til denne planen og vi venter fortsatt på den ferdige planen. Siste nytt er at den skal komme i løpet av 2027. Mens vi venter taper rehabiliteringsfeltet i kampen om ressursene opp mot viktige «blålysfunksjoner» i spesialisthelsetjenestene og om like viktige, livsnødvendige behandlende tiltak i førstelinjetjenestene.

Dagens innsatsstyrte finansieringsløsning i helseforetakene har uten tvil ført til avvikling og reduksjon av rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten uten at kommunene har fått ressurser til å bygge dem opp. En evaluering av Opptrappingsplanen for rehabilitering i perioden 2017 – 2019 viste at færre hadde fått tilbud om rehabilitering i den perioden vi faktisk hadde en opptrappingsplan. Dette er ikke i tråd med samfunnets behov. 

Det kan være grunnlag for å stille spørsmål ved virkelighetsforståelsen helsererformutvalget legger til grunn for sin beskrivelse av utfordringer og foreslåtte løsninger for helsevesenet vårt. Riksrevisjonens rapport viste at ingen bedring hadde skjedd for rehabiliteringsfeltet de siste ti årene, det er gjentatte ganger beskrevet som et av helsevesenets svakeste områder. Har vi da nok kunnskap om hva som er gode løsninger når potensialet som ligger i rehabiliterende, mestringsfremmende og tverrfaglige tilnærminger ikke er skikkelig utprøvd? Kan det være at vi innretter tjenestene i for stor grad basert på kompenserende og behandlende tiltak? Jeg synes det er nærliggende å tro at vi gjør det, og at det er en fare for at løsningene velges på feil grunnlag. Vi har kunnskapen som behøves i rehabiliteringstjenestene, det vi trenger nå er økonomiske og organisatoriske rammer som gjør det mulig utforme tjenestene i tråd med denne kunnskapen.

Vi må håpe at politikere og andre som skal gi innspill til utvalgets forslag klarer å ha to tanker i hodet samtidig – både en satsning på viktige behandlende og livreddende tiltak samtidig som det satses på et skikkelig løft for rehabilitering. Norge trenger fortsatt en rehabiliteringsreform – det er på tide å handle nå.

Ingen oppgitte interessekonflikter