Unødig polarisering om døgnbehandling?

Når et kompetansemiljø hevder at klinikere legger til grunn en etablert sannhet om at pasienter med EUPF ikke skal legges inn, antyder at tilbakeholdenhet skyldes behandlingspessimisme, og tar til orde for økt bruk av døgnbehandling, skaper det en unødvendig motsetning mellom faglig begrunnet tilbakeholdenhet og viljen til å tilby nødvendig behandling. Pasientene skal møtes med kunnskapsbasert behandling. Spørsmålet er når døgnbehandling er mest hensiktsmessig, og hvordan ressursene bør brukes i et presset psykisk helsevern.

Ikke diagnose, men behov

Pasienter med EUPF skal ha tilgang til helsehjelp på linje med andre. At noen trenger sykehusbehandling ved alvorlig depresjon, psykose, rusproblematikk eller anoreksi er ukontroversielt. Helsedirektoratets retningslinje (1) vektlegger individuelt tilpasset behandling og inneholder ingen kategorisk avstandstagen fra innleggelse.

Innen dialektisk atferdsterapi (DBT) jobber vi med pasienten om å finne nye måter å håndtere problemer på, heller enn løsninger som gir kortvarig lindring uten endring på sikt. Derfor gjelder tilbakeholdenhet særlig gjentatte innleggelser ved kriser som inngår i etablerte atferdsmønstre.

Hvorfor tilbakeholdenhet?

Tilbakeholdenhet handler om å hjelpe pasienter med å håndtere intense følelser, relasjonelle utfordringer og kriser. Døgninnleggelse kan komme i konflikt med dette. Ferdigheter som læres i et beskyttet institusjonsmiljø generaliseres ofte ikke til dagliglivet. Dersom innleggelse blir hovedstrategien for å håndtere kriser, kan mulighetene for å utvikle alternative mestringsstrategier svekkes. Hyppige eller langvarige innleggelser kan forstyrre polikliniske forløp og påvirke behandlingseffekten negativt.

Her ligger dilemmaet: Vi må anerkjenne behovet for beskyttelse i akutte kriser, samtidig som vi bidrar til at pasienten mestrer fremtidige kriser. Det som gir lindring på kort sikt, fremmer ikke alltid fungering på lang sikt.

Hva viser forskningen?

I en kronikk i Dagens Medisin vises det til en naturalistisk (2) og en ukontrollert (3) studie som fant symptomreduksjon under intensiv døgnbehandling i nær seks uker, og bedring etter fem ukers døgnbasert DBT. Funnene viser at pasienter kan oppleve bedring under strukturert døgnbehandling. De viser derimot ikke bedre resultater enn poliklinisk behandling, eller at innleggelse er nødvendig for å oppnå bedring.

Behandlingsmål ved EUPF er redusert selvskading, bedre emosjonsregulering og økt livskvalitet. En systematisk kunnskapsoppsummering understreker at forskningsgrunnlaget for akutt- og krisebehandling ved personlighetsforstyrrelser fortsatt er begrenset (4). Dette tilsier varsomhet med økt bruk av døgnbehandling. Fravær av dokumentert skade er ikke det samme som dokumentert nytte.

Ressurser er ikke irrelevant

Norge har bygget opp spesialiserte tilbud som DBT og MBT. Debatten bør ta utgangspunkt i at vi har behandlingsmodeller med dokumentert effekt, hvor randomiserte studier er gjennomført som poliklinisk behandling.

Døgnbehandling er ressurskrevende. Økt bruk må begrunnes: Hvorfor vil dette gi bedre resultater enn å styrke spesialiserte polikliniske tilbud? Det er vanskelig å se at studiene det vises til gir tilstrekkelig grunnlag for en slik prioritering. Innleggelsene som tilbys må ha et virksomt innhold, men dette er noe annet enn å anbefale flere eller lengre innleggelser.

Vi deler bekymringen for stigmatisering. En diagnose skal aldri brukes til å avvise nødvendig hjelp. Men tilbakeholdenhet betyr ikke manglende behandlingsvilje. Den kan være del av en aktiv og optimistisk tilnærming, der målet er økt mestring, autonomi og fungering utenfor institusjon. Ambisjonen bør være best mulig kunnskapsbasert behandling – med riktig intensitet, på riktig omsorgsnivå og til riktig tid.

 Ingen oppgitte interessekonflikter

Kilder:

1. Helsedirektoratet. (2026). Nasjonal faglig retningslinje for oppdagelse, utredning og behandling av personlighetsforstyrrelser.

2. Fowler, J. C., Clapp, J. D., Madan, A., Allen, J. G., Frueh, B. C., Fonagy, P., & Oldham, J. M. (2018). A naturalistic longitudinal study of extended inpatient treatment for adults with borderline personality disorder: An examination of treatment response, remission and deterioration. Journal of Affective Disorders, 235, 323-331.

3. Probst, T., O’Rourke, T., Decker, V., Kießling, E., Meyer, S., Bofinger, C., ... & Pieh, C. (2019). Effectiveness of a 5-week inpatient dialectical behavior therapy for borderline personality disorder. Journal of Psychiatric Practice, 25(3), 192-198.

4. Maconick, L., Ikhtabi, S., Broeckelmann, E. et al. (2023). Crisis and acute mental health care for people who have been given a diagnosis of a ‘personality disorder’: a systematic review. BMC Psychiatry, 23, 720.