« Jeg er ikke en boms lenger »

Mange med alvorlige rusmiddellidelser står utenfor arbeidslivet. Utenforskapet, ensomheten og de tomme dagene er ofte innvevd i rusmiddelproblemet. Særlig tydelig er dette i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), der over 80 prosent av pasientene ikke har noe meningsfullt å gjøre på dagtid. Tallet er bekreftet gang på gang, uten at det har ført til endring.

Samtidig arbeid og behandling

Utsagnet i tittelen er fra en av deltagerne i forskningsprosjektet “Hekta på jobb”. Gjennom to år spurte vi alle nye pasienter i rus- og avhengighetsbehandling ved Oslo Universitetssykehus om de ønsket seg jobb. De som ville, ble invitert til å delta i studien. Halvparten fikk Individuell jobbstøtte (IPS). Her kartla en jobbspesialist pasientens ressurser og jobbønsker, hjalp med søknader og intervjuer, tok kontakt med arbeidsgivere og fulgte opp både ansatt og arbeidsgiver i jobbsituasjonen. Den andre halvparten fikk selvhjelp og et jobbstøttekurs. Ingen måtte være rusfrie for å delta. 

Nesten 200 pasienter var med. De var avhengige av en rekke ulike rusmidler og hadde stått utenfor arbeidslivet lenge. Likevel kom rundt 40 prosent i jobb – omtrent like mange i begge gruppene. De som fikk IPS jobbet mest: nesten dobbelt så mange timer som de som fikk selvhjelp og kurs. 

Tallene forteller dog bare halve historien. I intervjuer fortalte deltagerne om hva jobben hadde betydd for dem. De trakk frem verdighet, tilhørighet, struktur i hverdagen og det å ha egen inntekt. Flere beskrev hvordan arbeid endret måten de så på seg selv på: fra å være "en rusmisbruker" eller "NAV-klient" til å bli en kollega, en som bidrar. Arbeid fungerte som en bro tilbake til samfunnet. 

At så mange av deltagerne fikk fotfeste i arbeidslivet mens de fortsatt var i aktiv behandling, forteller noe viktig. I mange år har tankegangen være at rusmiddelbruken må prioriteres først: pasienten skal bli rusfri og stabil før jobb blir et tema, ikke at arbeid kan være en del av veien dit. Funnene våre utfordrer dette. Rusfrihet er ikke en forutsetning for å jobbe; behandling og arbeid kan gå hånd i hånd. 

Sykehuset betaler -  Samfunnet tjener 

I en egen analyse regnet vi på kostnader og gevinster knyttet til studien. Konklusjonen er tydelig: det lønner seg for samfunnet å hjelpe mennesker fra å være pasienter og trygdemottakere til å bli skattebetalende arbeidstakere. Men regningen og gevinsten havner i hver sin lomme. I studien betalte sykehuset for jobbspesialistene, mens innsparingene kom gjennom skatteinntekter og mindre behov for andre tiltak og stønader, altså utenfor sykehusets eget budsjett. 

Behandlingsaktivitet gir inntekter for sykehuset, men jobbstøtte gir ikke inntekter. For et sykehus som styres etter stramme budsjetter blir dermed IPS en utgift uten en synlig inntekt og verdi. Resultatet er nedslående: de siste årene har IPS-tilbudet både hos oss ved Oslo universitetssykehus og ved Oslo kommunale ruspoliklinikk blitt lagt ned. Ikke fordi det ikke virker, men fordi gevinsten ikke vises på riktig sted i regnskapet. 

En bekymring fra fler

Sammenhengen mellom helse, tilhørighet og arbeid har blitt løftet fram av flere. Styret i Norsk forening for samfunnsmedisin er bekymret for at Norge taper kampen mot den ikke-dødelige sykdomsbyrden fordi systemet er feilkonstruert. Mens vi organiserer helsevesenet rundt sykdom, handler framtidens helseutfordringer om funksjon, mestring og deltakelse. Resepter og operasjoner kommer til kort. Forebygging og behandling handler om å påvirke livsstil og psykiske og sosiale forhold. Dessverre er ikke helseøkonomien orientert mot dette.

Samtidig har Erling Pedersen, en erfaren leder i rus- og avhengighetsbehandling, ropt varsku om at det sosiale perspektivet forsvinner i spesialisthelsetjenestens produksjonskrav og at helsehjelp uten sosial trygghet bare er en ufullstendig reparasjon. Vi kunne ikke vært mer enig! 

Velmente planer uten insentiv

I forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet vil regjeringen styrke tilgangen til arbeidsrettede tilbud og nevner IPS spesielt. I opptrappingsplanen for psykisk helse står det at IPS bør inngå i rusbehandling og prioriteres til dem med alvorlige rusproblemer. Intensjonene er gode.  

Dessverre ser vi dem ikke igjen i praksis. Uten øremerkede midler eller tilskuddsordninger blir velmente planer til ord på papir, mens gode tilbud legges ned i mellomtiden. Silotenkningen med arbeid og inkludering i én boks og sykdom og behandling i en annen opprettholdes. Helse- og omsorgsministeren og arbeids- og inkluderingsministeren må ta et felles ansvar for å nå regjeringens mål.

Vi har metoden og vi har forskningen. Vi har pasienter som vil jobbe, og som lykkes med rett hjelp. Det som mangler er at pengene følger ordene.  

Ingen oppgitte interessekonflikter