
Vi må ikke glemme å gi pasientene håp
Tilsvar til Andreas Nydal: Gjør Cochrane Library til en slags dommer i saker om effekt i medisin, men glemmer at også de som jobber der kan ha slagsider.
NPF ØNSKER Å KNYTTE noen kommentarer til Lars Nydal sitt tilsvar til vårt siste innlegg. Vi er usikre på om en debatt om tolkninger av vitenskapelige artikler og en metadiskusjon om effekt av antidepressiva bør tas som kronikk i Dagens Medisin. Vi foreslår heller at dette debatteres i egnede akademiske fora. Nydal gjør Cochrane Library til en slags dommer i saker om effekt i medisin, men glemmer at også de som jobber der kan ha slagsider. Det er i denne sammenheng nok å nevne Peter Gøtzsche som delvis under Cochraneparaplyen har brukt all sin tid på å bevise manglende effekt av psykotrope medikamenter.
Det er derfor viktig å være klar over alle typer begrensninger i de artiklene vi siterer og som passer inn i vårt eget bilde av sannheten. Så må vi ikke glemme at medisin først og fremst er et klinisk fag der også klinisk erfaring på individ- og gruppenivå skal spille inn – ikke bare større akademiske studier på populasjoner som ikke nødvendigvis er representative for den unike pasienten vi har foran oss. Vi må selvsagt gi en balansert framstilling av fakta, men vi må ikke legge ansvar for vurdering av hele vitenskapen på pasienten, det er vår plikt å hjelpe pasienten med en fortolkning. Vi må heller ikke legge inn så mange teoretiske reservasjoner at pasienten mister all forventning og håp til behandlingen.
ALT VI IKKE VET. Nydal er opptatt av at vi ikke kjenner virkningsmekanismen og mener tiden er moden for å legge de rene serotonin-reopptakshemmerne langt bak i køen. Vil han også gjøre det med Litium? Eller ECT? Har han snakket med pasienter og pårørende med Bipolar lidelse og sagt at dette er absolutt siste utvei siden vi ikke kjenner virkningsmekanismen av disse tiltakene. Eller vil han si at psykoterapi vet vi alt om virkningen av så det kan vi gi med stor fortrolighet til pasientene uten å nevne alt vi ikke vet?
Vi tror de fleste psykiatere ikke tenker at SSRI-ene bare har virket på en enkelt reseptor og ved endringer av nevrotransmitternivået, men tenker at psykotrope stoffer produserer en kaskade av effekter som knytter nevrotransmittere til nevrale nettverk med kompleks atferd.
Vi er derfor helt enig med Nyland i at vi trenger dyktige klinikere til å gi pasientene skreddersømmen og at vi må få en balansegang mellom legemiddel-tiltro og tillitsvekkende åpenhet om tvil. Men vi må aldri ta fra pasienten håpet.
Ingen oppgitte interessekonflikter