Vanedannende legemidler – ikke bare et fastlegeansvar
Min bekymring ligger først og fremst hos pasientene, dernest hos fastlegene som står med hovedansvaret for forskrivningen. Det er ugreit om de også skal kjenne på press fra sine samarbeidspartnere.
Annonse kun for helsepersonell
Høst 2024 gikk Statsforvalteren i Vestfold og Telemark ut med en pressemelding. (1) Forbruket av vanedannende legemidler i fylkene var høyere enn landsgjennomsnittet, noe som påvirket folkehelsa. De ønsket derfor å iverksette flere tiltak for å sikre forsvarlig rekvirering av disse medisinene. Flere kommuner har gjennomgått tilsyn, andre har iverksatt egne prosjekt. (2)
Bruk av vanedannende legemidler har vært en nasjonal og internasjonal bekymring i mange år. I Norge gav Helsedirektoratet i 1990 ut «Veileder i forskrivning av vanedannende legemidler». Veilederen er siden revidert og gjenfinnes nå som en av Helsedirektoratets nasjonale veiledere. (3).
Jeg jobber som kommuneoverlege med særlig ansvar inn mot fastlegetjenesten og ALIS-legene. «Mine» leger kjenner daglig på ansvaret med å stå med forskrivning som kanskje over mange år har beveget seg langt utenfor faglig god praksis. Jeg kjenner mine kolleger som dyktige, pliktoppfyllende og omsorgsfulle ovenfor pasientene sine. Jeg vet at flere av våre fastlegekontor allerede har gjort et forbilledlig arbeid for å få på plass felles rutiner – og mange pasienter har nå blitt hjulpet til et liv med bedre muligheter.
Samtidig møter vi i førstelinja utfordringer som jeg i dette innlegget ønsker å adressere. Temaet er krevende å ta opp, fordi det fort kan tolkes som et angrep på samarbeidende kolleger. Jeg ønsker derfor aller først å presisere at jeg tror både fastleger og annet helsepersonell til syvende og sist har pasientens beste i fokus. Utfordringen er kanskje at ikke alle deler den samme oppfatningen av hvor skadelig bruk av vanedannende legemidler kan være. Jeg etterlyser en debatt rundt temaet.
Annonse kun for helsepersonell
Historiene jeg nå kommer med, er anonymiserte historier jeg har hørt fra leger over hele landet. Jeg vil tro at fastleger og andre leger i førstelinja vil nikke gjenkjennende til flere av dem. Jeg ønsker ikke å rette pekefingeren mot bestemte personer eller miljø – akkurat den oppgaven er Statsforvalteren sin. Men jeg ønsker at du som helsepersonell selv leser følgende historier og reflekterer over om dette kunne vært deg:
Fru Hansen
Fru Hansen (79) har i mange år brukt Stilnoct for å sove på. Hun bruker Sobril mot angsten, et par tabletter om dagen. Dessuten har hun i 15 år hatt Norspan plaster for ryggvondten. Hennes nye fastlege er bekymret fordi Fru Hansen begynner å bli ustø. Hun husker ikke like godt lenger, og hun må stadig ha kurer med Movicol og Klyx for å lette på den trege magen. Fastlegen ønsker å hjelpe Fru Hansen med å redusere medisinene sine i håp om bedre helse for henne. Men fru Hansens datter, som jobber i hjemmetjenesten, møter sammen med sin mor på kontoret. «Mor har da alltid brukt disse medisinene», sier datteren. «Dette gjør jo nesten alle de gamle. Jeg synes ikke du skal plage henne med dette den siste tiden hun har igjen. Hun må få lov å ha det godt nå».
Ronny
Ronny (57) er mangeårig rusmisbruker. Av tidligere fastleger har han fått Valium mot angsten sin, og innimellom en del Paralgin Forte. Fastlegen sluttet å forskrive etter at Ronny truet og var utidig inne på venterommet for noen år siden. Dessuten visste fastlegen at det også var litt mye alkohol inne i bildet. Ronny får nå hjelp på det lokale DPS. Her kommer en ivrig psykiater inn i bildet og tenker at Ronny nok kan ha en uoppdaget ADHD. Ronny får Attentin etter at Ritalin og Aduvanz ikke gav fullgod effekt. Primærkontakten til Ronny tenker han også burde fått tilbake Valium, men fagansvarlig overlege i teamet har sagt nei. Primærkontakten velger derfor å ringe fastlegen for å spørre om ikke han kan skrive ut den resepten.
Pedersen
Pedersen (75) har nylig fått plass på en av kommunens langtidsplasser for demente. Han fikk en Alzheimer-diagnose for noen år siden, og nå klarer ikke kona å passe på ham hjemme lenger. På sykehjemmet er han særlig urolig om natta. Tilsynslegen vet at Pedersen er særlig følsom for ulike dempende medisiner, da hjernen hans er skadet av hans demenssykdom. Det ønskes derfor å mest mulig jobbe med ulike miljøtiltak fremfor noe å «roe ham ned på». Men nattevaktene er opprørte. Pedersen sover nemlig ikke. Han vandrer i gangene, roper og forstyrrer i miljøet. De synes tilsynslegen svikter både dem og pasienten og leverer inn skriftlig klage til sjefen.
Ahmed
Annonse kun for helsepersonell
Ahmed (21) soner en dom på et av landets høysikkerhetsavdelinger, etter å ha drept kjæresten sin i amfetaminrus. I fengselet ser de at han fort kan bli sint og truende. Han har tidligere i perioder brukt ulike medisiner mot ADHD, men så har disse blitt avsluttet grunnet illegal bruk av rusmidler. Fengselslegen blir spurt om ikke Ahmed nå bør få sjansen til å få disse medisinene igjen, siden det er kontroll på rusmisbruket mens han sitter inne. Men legen ønsker ikke å henvise for dette, for Ahmed har jo nettopp blitt svært sint og drept noen under påvirkning av amfetamin. En annen i helseavdelingen kontakter da en privatpraktiserende spesialist som forskriver medisinene og samtidig sender en belærende epikrise til fengselslegen om hvordan denne bør forholde seg.
Gjør vi hverandre gode
Tidligere har jeg skrevet et innlegg om å gi hverandre lissepasning. (4) Skal vi lykkes i helsevesenet, er vi avhengige av samarbeid og felles forståelse. Det skal selvsagt være rom for uenighet, men det bør være lojalitet mot felles beslutninger.
Når det gjelder legemidler, ligger beslutningsmyndighet på forskrivende lege. (5) Finnes det nasjonale retningslinjer rundt forskrivning, bør det være gode grunner for å følge disse – frem til eventuelt nye retningslinjer kommer på plass.
Så kjære helsepersonell, både på sykehus og i kommunehelsetjenesten: Kan det være mulig for deg å heller jobbe mot felles dialog og forståelse rundt pasientene?
Press mot fastlegene
Min bekymring ligger først og fremst hos pasientene, dernest hos fastlegene som står med hovedansvaret for forskrivningen. Det er fastlegene som får flest tilsyn fra Statsforvalteren. (6) Det er ugreit om de også skal kjenne på press fra sine samarbeidspartnere for å utsette seg for større risiko for kritikk fra tilsynsmyndighetene.
Så er det ikke vanskelig å forstå at ikke alle hensyntar fastlegens ve og vel. Pasienten skal og bør stå i fokus. Men bruk av vanedannende legemidler over tid fører til redusert effekt, abstinens og flere uønskede bivirkninger. (7)
«No nocere» er en viktig leveregel for oss helsepersonell. Min påstand er at å bidra til forskrivning av vanedannende legemidler utenfor retningslinjene, er å bidra til pasientskade. Å jobbe på tvers av et behandlingsopplegg, skader også behandlingsmiljøet. Hvordan kan vi sammen arbeide mot et felles mål om pasientens beste?
Ingen oppgitte interessekonflikter
KILDER:
Annonse kun for helsepersonell
3. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/vanedannende-legemidler
4. https://www.dagensmedisin.no/lissepasninger-i-helsevesenet/560949
5. https://lovdata.no/lov/1999-07-02-64/§11
