Vi må våge å slutte med det som ikke virker

Det er en ubehagelig, men nødvendig erkjennelse: I en helsetjeneste med knapphet på personell, tid og penger, har vi ikke råd til å gjøre mye som gir lite.

Debatten mellom OUS-direktør Bjørn Atle Bjørnbeth og overlege Christian Grimsgaard i Dagens Medisin dreier seg i realiteten om dette. Bjørnbeth peker på at en betydelig andel av behandlingen kan ha for lav verdi. Grimsgaard advarer mot å gjøre en australsk 60–30–10- modell til en norsk fasit. Uenigheten handler om tall og overføringsverdi.

Men bak tallene ligger et felles og mer grunnleggende spørsmål: Hvordan sikrer vi at ressursene brukes der de gir dokumentert helsegevinst? 

For LHLs pasientgrupper er ikke dette en abstrakt diskusjon. Det handler om hvorvidt en person med kols får rehabilitering etter en forverring. Om en hjertepasient får strukturert sekundærforebygging. Om kronisk syke får sammenhengende forløp fremfor gjentatte akutte innleggelser.

Ikke optimal ressursbruk

For det første: Norsk helsetjeneste leverer mye god behandling. Overlevelsen etter hjerteinfarkt har økt betydelig de siste tiårene. Kreftbehandlingen er forbedret.

For det andre: Overbehandling finnes. Internasjonal og nasjonal forskning dokumenterer bruk av undersøkelser og prosedyrer med begrenset effekt for utvalgte pasientgrupper. Variasjonen mellom sykehus i bruk av enkelte inngrep kan ikke fullt ut forklares av forskjeller i sykdomsbyrde.

For det tredje: Underbehandling finnes. Rehabiliteringstilbud er ujevnt fordelt. Oppfølging av kroniske tilstander svikter mange steder. Samhandling mellom nivåer er fortsatt for fragmentert.

Over- og underbehandling er to sider av samme utfordring: Ressurser brukes ikke optimalt.

Vi trenger Metode

Da jeg satt i Helsepersonellkommisjonen på vegne av pasientorganisasjonene, ble én ting tydelig: Den mest begrensede ressursen i årene som kommer er ikke penger, men mennesker.

Fremskrivninger viser betydelig mangel på helsepersonell dersom vi fortsetter som i dag. Å redusere lavverdi er derfor ikke primært et økonomisk prosjekt, men et spørsmål om å bruke flinke fagfolk der de gir mest nytte.

Hver gang vi bruker lege- og sykepleierressurser på tiltak uten dokumentert effekt, reduserer vi kapasiteten til tiltak som faktisk forbedrer helse. 60–30–10-modellen kan være et retorisk utgangspunkt. Men det vi trenger, er metode. Det innebærer minst fire grep.

Fire grep

For det første må vi styrke bruken av nasjonale kvalitetsregistre og helseregistre i klinisk forbedringsarbeid. Norge har et unikt datagrunnlag. Det må brukes systematisk til å identifisere praksis med svak dokumentasjon og til å måle effekt av endringer.

For det andre må pasientrapporterte utfall få større plass i styringen. Det er ikke nok å telle prosedyrer. Vi må måle funksjon, livskvalitet og mestring. Hvis en behandling ikke gir målbar forbedring for pasienten, må det få konsekvenser.

For det tredje må ubegrunnet variasjon analyseres og adresseres. Når like pasienter får ulik behandling avhengig av bosted, er det et signal om forbedringspotensial.

For det fjerde må vi utvikle en kultur der det er faglig legitimt å avslutte praksis som ikke holder mål. Det krever ledelse.

Prisverdig søkelys

Her fortjener Bjørnbeth ros. Å sette søkelys på lavverdi behandling i en stor og kompleks organisasjon er krevende. Det utfordrer vaner, fagmiljøer og etablerte strukturer.

Ledelse i helsetjenesten handler ikke bare om budsjettkontroll. Det handler om å bygge en kultur for kontinuerlig forbedring. En kultur der data brukes aktivt. Der fagmiljøene selv tar ansvar for å justere praksis i lys av ny kunnskap. Der det er trygghet for å si at dette gjør vi ikke lenger.

Samtidig må arbeidet være presist. Vi må unngå retoriske overslag som kan skape unødig polarisering. Endring krever tillit.

LHL er pasientorganisasjon for noen av Norges største diagnosegrupper. For oss er målet ikke mindre helsetjeneste, men mer helse.

Ikke sparing, men prioritering

Når en større andel av ressursene brukes på tiltak med dokumentert effekt, øker den samlede helsegevinsten. Vi får mer helse per krone og mer helse per helsearbeider. Gevinsten må investeres der den gir størst effekt. I rehabilitering. I forebygging. I helhetlige pasientforløp. I tiltak som reduserer reinnleggelser og styrker mestring.

Derfor må vi ikke se på Bjørnbeths utspill som et sparetiltak. For gjort riktig, kan det være en prioritering til fordel for pasienten.

Debatten om 60–30–10 bør ikke ende i et spørsmål om hvorvidt et bestemt prosenttall gjelder i Norge. Den bør bli starten på en mer systematisk og datadrevet tilnærming til prioritering i klinisk praksis.

Pasientene forventer ikke et feilfritt system. Men de forventer at systemet lærer, forbedrer seg og bruker ressursene klokt.

I årene som kommer vil vi ikke ha råd til å gjøre alt. Da må vi være desto tydeligere på hva som virker. Og, vi må våge å slutte med det som ikke virker.

Ingen oppgitte interessekonflikter