Er fortrengnings-argumentet en stråmann?

Jon Magnussen slår inn åpne dører når han i DM konkluderer at livet er mer enn legemidler. Hans vittige innlegg inviterer likevel til en kommentar. Han skriver: «Den brutale virkeligheten er derfor at når noen (ofte omtalt generelt som «norske pasienter») får tilgang på nye (ofte omtalt som «innovative») legemidler mister noen andre… tilgangen på sin eksisterende («innovative»?) behandling». Jeg kaller dette fortrengningsargumentet og har selv brukt det. Jeg viste i sin tid at antall kontroller etter operasjon for leppeganespalte gikk ned da Stortinget vedtok at flere kvinner skulle få plastikkirurgisk korreksjon etter operasjon for brystkreft.

I kjølvannet av en artikkel i Lancet har en rekke debattdeltagere pekt nettopp på fortrengningsargumentet. Artikkelen «viste» at innføring av nye legemidler i England har gått på bekostning av andre tiltak som kunne ha gitt millioner (eller var det milliarder?) av QALYs.

Dersom fortrengningsargumentet skal være gyldig, må det fortrengte helsetiltaket ha en lavere kostnad per QALY enn det nye som kommer inn. Spørsmålet er derfor hvilke tiltak som har blitt fortrengt og som har bidratt til millioner av tapte leveår. Hvor er de veldokumenterte og kostnadseffektive tiltak som kunne ha vært iverksatt om vi bare hadde brukt mindre på legemidler?

Brukes oftest om legemidler

For tiden er de mest synlige eksempler på fortrengning de reduksjoner sykehus gjør i drift for å finansiere nye sykehusbygg. Her kunne man beregne tapte QALYs og sikre at nedprioriteringene skjer etter gjeldende prioriteringskriterier. Men gjøres det? Så vidt jeg kan se brukes kriteriene i praksis nesten bare for legemidler.

OUS-direktør Bjørn Atle Lein Bjørnbeth hevder at «OUS tilbyr for mye unødvendig behandling, og at det utgjør en stor andel av OUS-budsjettet på rundt 32 milliarder kroner». Dette kan tyde på at det fortrenges for lite, ikke for mye.

Det er et paradoks at fortrengningsargumentet oftest knyttes til legemidler som gjennomgående har bedre dokumentasjon for effekt og kostnadseffektivitet enn andre helsetiltak. Selvsagt bør legemidler underkastes grundige metodevurderinger og innføres bare om kostnad per QALY er under en korrekt terskelverdi. Men hvorfor gjelder ikke dette kravet hele helsetjenesten?

En utfordring

Mitt anliggende er ikke at legemidler er for lavt (eller for høyt) prioritert, men det paradoksale at så mange er opptatt av prioritering av legemidler som utgjør 6-7 prosent av helsetjenestekostnadene. Hvorfor er ikke interessen større for det øvrige? Hvorfor foreslår Helsedepartementet i statsbudsjettet for 2026 18 nye tiltak til en kostnad av 4,8 milliarder kroner uten å nevne kostnad per QALY med et ord?

Fordi fortrengningsargument så ofte trekkes frem for legemidler, tillater jeg meg å foreslå en konkret «eksamensoppgave» for Jon Magnussen og andre som har brukt argumentet i det offentlige ordskiftet: 

«Grei ut om helsetiltak som er effektive og kostnadseffektive og som kunne ha vore nytta om det hadde vore pengar til dei. Gi mange døme og rekne ut kostnad og effekt for kvar av dei. Til slutt skal du rekne ut kor mange gode leveår som er tapa fordi ein har tatt i bruk nye lækjarmidler».

Interessekonflikter: Forfatteren har mottatt lønn, honorar, gaver, måltider og reisetilskudd fra en lang rekke offentlige og private institusjoner, herunder legemiddelfirmaer.