Slutt å gjøre samfunns- og relasjonelle problemer til diagnoser

Sykmelding er et medisinsk tiltak. Den er behandling – ikke rettighet.

Som all behandling krever den tydelig indikasjon, riktig dosering og planlagt avslutning. Den skal gis ved sykdom som gir reelt funksjonsfall. Den skal graderes når arbeidsevne finnes. Den skal avsluttes når vilkårene ikke lenger er oppfylt.

Når pasienten har en medisinsk tilstand som faktisk reduserer arbeidsevnen, er sykmelding riktig. Dette handler ikke om å begrense rettigheter for syke.

Problemet oppstår når noe annet gjøres til sykdom.

Fastlegens dobbeltrolle

Brudd i parforhold, konflikter i vennekretsen, omorganisering på jobb eller høyt arbeidspress kan være krevende og smertefullt. Det kan gi søvnvansker, uro og redusert konsentrasjon. Men det er ikke i seg selv sykdom. Det kan ikke primært behandles med sykmelding – og det kan ikke løses på et legekontor.

Likevel forventes fravær som løsning.

Når rasjonelle reaksjoner på belastninger medisinskgjøres, flyttes ansvaret fra individ, arbeidsplass og politisk nivå – og ned til fastlegen.

Fastlegen står dermed i en dobbeltrolle: faglig vurderende lege og forvalter av en velferdsytelse.

Reelt press

Et avslag kan utløse klage, bytte av lege eller negativ omtale på åpne plattformer som Legelisten fra pasienter som ikke får det de krever. En innvilgelse uten tydelig medisinsk indikasjon innebærer samtidig å legitimere fravær som primært har andre årsaker enn sykdom.

Presset er reelt. Systemstøtten er svak.

Langvarig full sykmelding er ikke nøytral. Den kan svekke mestring og gjøre tilbakeføring vanskeligere. Arbeid er ofte helsefremmende. Også sykmelding har bivirkninger ved feil indikasjon og feil dosering.

Skal vi bevare legitimiteten i sykepengeordningen og sikre en bærekraftig fastlegeordning, må flere grep tas samtidig:

Sykmelding må praktiseres som medisinsk behandling. NAV må tidligere og tydeligere inn i oppfølgingen. Arbeidsgivere må dokumentere reell tilrettelegging før langvarig fravær vurderes. Økonomiske insentiver må støtte aktivitet og gradert arbeid – blant annet gjennom differensierte ordninger som tydeliggjør ansvar og konsekvenser.

Vedvarende belastning

Struktur former atferd. Så lenge systemet er økonomisk nøytralt mellom aktivitet og fravær, vil intensjoner alene ikke endre praksis.

I dag forventes det at fastlegen skal trekke grensen mellom sykdom og samfunnsproblem – uten politisk ryggdekning og med risiko for konflikt og omdømmepress.

Den belastningen er betydelig. Den er vedvarende. Og den er påført – ikke valgt.

Hvis politiske myndigheter fortsetter å skyve strukturelle problemer ned til legekontoret, vil både sykefraværet og fastlegeordningen svekkes ytterligere.

Da mister vi ikke bare kontroll over sykefraværet.

Vi mister bærebjelken i førstelinjetjenesten.

Ansvaret ligger ikke hos fastlegen.

Det ligger hos dem som utformer systemet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Overlege må avspasere resten av året