Livet er mer enn legemidler

Kirsti Nyhus og Karita Bekkemellem skriver om verdier ut over helsetjenestens fire vegger. Inspirert av innleggets ønske om å utvide perspektivet tar jeg meg den frihet å foreslå en lettere redigering av deler av teksten deres:

«Skal vi endre dette, er terskelverdien for legemidler behandling helt sentral. Terskelverdien tilsvarer hvor mye samfunnet er villig til å betale for et vunnet kvalitetsjustert leveår. Dette kan virke teknisk, men for personer med behov for legemidler behandling, er terskelverdien i realiteten avgjørende for om vi får tilgang til legemidler behandling eller ikke. I disse vurderingene er det er på høy tid at vi i større grad tar stilling til hvilke øvrige verdier legemidler behandling har. Sånn som muligheten for å stå i arbeid, delta i samfunnet, sosial deltagelse og forpliktelser og ikke minst beredskapshensyn Det er med andre ord på tide at vi også anerkjenner og vurderer verdien av investeringer i legemidler behandling utenfor helsetjenestens fire vegger.»

Skal noe inn, må noe ut

Det grunnleggende å huske er at det ikke følger nye midler med nye tiltak. Stortinget setter budsjettrammen, og slik er det med den saken. Skal noe nytt inn må dermed noe eksisterende ut. Prioriteringskriteriene skal (blant annet) sikre at vi ikke innfører tiltak som fortrenger mer helse enn de tilfører, med mindre tiltakene er rettet mot pasienter med alvorlige sykdommer. Alvorlighet er gitt en operasjonaliserbar definisjon og kriteriene tilsier at for de mest alvorlige sykdommene er vi villige til å skyve tre ganger så mye helse ut som det nye tiltaket bringer med seg inn.

Den brutale virkeligheten er derfor at når noen (ofte omtalt generelt som «norske pasienter») får tilgang på nye (ofte omtalt som «innovative») legemidler mister noen andre (også «norske pasienter») tilgangen på sin eksisterende ( «innovative»?) behandling. Det første hører vi mye om, det siste – not so much. (En hypotese om hvorfor vi ikke hører så mye om det siste er at den gruppen dette rammer verken har NHO, industri, sterke pasientforeninger eller prestisjetunge forskningsmiljø i ryggen. Men det er en annen diskusjon.)

Ikke bare legemidler

Men dette er ikke hovedpoenget til Nyhus/Bekkemellem. De påpeker (helt riktig) at pasientbehandling har flere positive samfunnsmessige konsekvenser, f.eks. større arbeidsinnsats. Men dette gjelder jo for stort sett all behandling, ikke bare den som skjer gjennom bruk av legemidler. Det er derfor et argument for prioritering av helsetjenesten, men ikke nødvendigvis et argument for prioritering innen helsetjenesten. Og, om man likevel skulle ønske å fordele ressursene innen helsetjenesten på den behandlingen som kastet mest av seg i form av produksjonsgevinster (som Stortinget nå vel har sagt «nei» til i tre runder) er det heller ikke gitt at det er legemidlene som vinner den konkurransen. Det kan være fort å glemme når man følger det offentlige ordskiftet, men livet er altså mer enn legemidler.

Ingen oppgitte interessekonflikter