Vi må se hvilken verdi investeringer gir utenfor helsetjenestens fire vegger
Vi tror det er mulig å oppnå helseministerens visjoner for helsevesenet vårt, men det krever endring i måten vi gjør ting på.
Annonse kun for helsepersonell
Helse- og omsorgsminister, Jan Christian Vestre, visjoner for fremtidens helsevesen krever endring i måten vi gjør ting på. Da må også Vestre sørge for at helsevesenet vårt tar i bruk helsenæringens nye tanker og forslag, ikke bare gå i allerede godt opptråkkede spor.
Helseministeren har mange store ambisjoner for helsetjenesten, og flere vil det nok bli. Helsereformutvalget skal utrede nye modeller for organisering og finansiering av helsetjenesten, det skal legges frem en helsepersonellplan for å sikre at vi har nok ressurser frem mot 2030, ventetidene skal reduseres ytterligere og det skal investeres tre milliarder kroner årlig i medisinsk utstyr og KI. Videre skal det være sømløs pasientbehandling, pasienten skal ikke merke hvor i tjenesten de får behandling. Vi skal med andre ord ut av silobaserte systemer og over til en mer helhetlig organisering. Det som derimot ikke skal endres er budsjettrammen. All nytenkning og endringene for å imøtekomme ambisjonene til regjeringen skal gjøres innenfor rammen.
Stortinget har mulighet til å bidra til at vi går fra silobaserte- og over til mer helhetlige vurderinger.
Smartere pengebruk
Det kan være gode grunner til dette. Norge bruker mye penger på helse. Vi bruker omtrent 9,7 prosent av BNP, ifølge OECD. Spørsmålet er dermed om vi kan bruke pengene på en smartere måte? I helsetalen viste Vestre til at produktiviteten har gått ned. I en kronikk publisert i Dagens Medisin i fjor viste helsereformutvalgets leder Gunnar Bovim og administrerende direktør ved Oslo Universitetssykehus Bjørn Atle Bjørnbeth til en studie som viser at kun 60 prosent av medisinske tiltak har effekt.
Det er bred enighet både blant politikere og i fagmiljøene at vi må sikre raskere og bedre implementering av teknologi og medisinsk utstyr om vi skal øke produktiviteten i helsetjenesten. Men oppmerksomheten om effektive legemidlers betydning for forebygging, arbeidsdeltakelse og behovet for helsetjenester, er underkommunisert. Når vi i tillegg lever i en tid der legemidler nå er av geostrategisk betydning, og implementering av nye legemidler går vesentlig tregere enn i våre naboland(1), er det på høy tid at det tas politiske grep.
Den avgjørende terskelverdien
Annonse kun for helsepersonell
Skal vi endre dette, er terskelverdien for legemidler helt sentral. Terskelverdien tilsvarer hvor mye samfunnet er villig til å betale for et vunnet kvalitetsjustert leveår. Dette kan virke teknisk, men for personer med behov for legemidler, er terskelverdien i realiteten avgjørende for om vi får tilgang til legemidler eller ikke. I disse vurderingene er det er på høy tid at vi i større grad tar stilling til hvilke øvrige verdier legemidler har. Sånn som muligheten for å stå i arbeid, delta i samfunnet, sosial deltagelse og forpliktelser og ikke minst beredskapshensyn Det er med andre ord på tide at vi også anerkjenner og vurderer verdien av investeringer i legemidler utenfor helsetjenestens fire vegger.
Migrene er et eksempel. Det rammer mange, ofte kvinner i ung alder og dermed i sin mest produktive alder med hensyn til utdanning, arbeidsliv og familieplanlegging. Det er en betydelig årsak til uføretrygd i Norge hos personer under 50 år og koster staten over en milliard kroner i sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd årlig. 2 Ifølge en artikkel fra NRK viser beregninger at i løpet av de siste fire årene har utgiftene til sykepenger til disse pasientene økt med 350 millioner kroner. 3 Så det er ikke bare et stort, men også et raskt økende problem.
De siste årene har det kommet mange nye, effektive legemidler for mennesker med migrene. I Norge har myndighetene valgt å gjøre disse tilgjengelig kun for pasienter med kronisk migrene, altså personer som har flere enn15 hodepinedager i måneden. En person som har migrene hver tredje dag, altså ti dager i måneden, vil derfor ikke få disse medisinene. Det kan være flere grunner til at myndighetene har landet på denne beslutningen, men en medvirkende faktor kan være at effektene av behandlingen utenfor helsetjenesten i svært liten grad inkluderes i regnestykket. Resultatet er at mens pasientene venter på tilgang til effektiv og moderne behandling kan sykdommen forverres og dermed øker kostnader for samfunnet.
Endring og vilje
Hvorfor løfter vi dette temaet nå? Det er fordi Stortinget har mulighet til å bidra til at vi går fra silobaserte- og over til mer helhetlige vurderinger. Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Helsedirektoratet har nylig overlevert en utredning til Helse- og omsorgsdepartementet, hvor det åpnes for at politiske hensyn ivaretas når terskelverdien for legemidler skal endres. Stortinget bør nå være sitt ansvar bevisst. Elementer som bør vurderes i en politisk bestemt terskelverdi, er blant annet at vi faktisk oppnår de legemiddelpolitiske målene som er satt, samfunnseffekten ved nye behandlinger (rask tilgang til innovative behandlinger, som sikrer at flere kommer i og kan stå i arbeid), og beredskapshensyn.
Vi tror det er mulig å oppnå helseministerens visjoner for helsevesenet vårt, men det krever endring i måten vi gjør ting på. Endringsmulighetene og innovasjonene finnes, det handler om vilje og evne til å ta dem i bruk.
1: EFPIA Patients W.A.I.T. Indicator 2024 Survey, Published May 2025
2: Oslo Economics, Hodepinesykdommer: Underdiagnostisert, underbehandlet og undervurdert
Annonse kun for helsepersonell
Interessekonflikter: Abbvie er en legemiddelprodusent som blant annet produserer legemidler mot migrene. NHO Geneo representerer private aktører innen helse og omsorg.
