Er systemet for prioriteringer bedre enn sitt rykte?
Jeg tror vi taper noe dersom vi går over fra å snakke med hverandre til å kartlegge hvem som trykket like på hvilke Linkedin-innlegg. Og jeg er ganske så sikker på at en offentlig debatt om prioriteringer klarer seg godt uten involvering fra advokatfirmaet Schjødt.
Annonse kun for helsepersonell
Administrerende direktør i LMI, Leif Rune Skymoen, skriver i DM at det er bra at systemet Nye Metoder diskuteres. Det er jeg helt enig i, og benytter anledningen til å kommentere noen av utsagnene i Skymoens innlegg.
«..pasientens individuelle rett til behandling innskrenkes når nye metode avvises» Gjør den det? Rettigheten, slik den følger av pasient og brukerrettighetsloven er vel uendret. Som Henriette Sinding Larsen m.fl. påpeker ; rettigheten innebærer ikke en rett til en bestemt metode eller medikament, ei heller til den nyeste metoden. Det som begrenses ved et avslag er pasientens valgmuligheter, ikke rettigheten.
Unntaksordninger betyr ikke at systemet ikke fungerer
«At unntaksordninger er blitt nødvendige viser at systemet ikke fungerer.» Gjør de det? Unntaksordningene er der fordi gruppebaserte vedtak kan ramme enkeltindivider på en urimelig måte. Jeg har, uavhengig av samfunnsområde, vanskelig å se for meg prinsipper på gruppenivå som ikke i en situasjon eller for et individ vil kunne slå uheldig ut. Fartsgrenser gjelder i prinsippet alle, men man gjør unntak for kjøretøy under utrykning. Studenten gis seks timer til eksamen, men har hen særskilte grunner kan tiden utvides til syv. Vi legger om til sommerdekk senest 1/5, med mindre det kommer snø. Jeg tenker at unntaksordninger kan være en effektiv måte å både bevare prinsippet om likebehandling og samtidig «bruke hodet» der det er nødvendig. Så er det selvsagt i praksis vanskelig å designe gode unntaksordninger, og også å sikre at det ikke blir unntakene som til slutt er regelen. Poenget her er imidlertid at en unntaksordning i seg selv ikke grunnlag for å konkludere med at systemet ikke fungerer. Snarere tvert imot.
Annonse kun for helsepersonell
«Det er problematisk at det er de fire RHF-direktørene som tar beslutningen, da dette jevnlig vil etterlate spørsmål om interessekonflikter» (Strengt tatt sitat fra et innlegg av Anne Kjersti Befring). Men er det ikke selvfølgelig at det er interessekonflikter? De fire RHF-direktørene forvalter et sørge for-ansvar og er gitt rammer for hvordan de skal drive virksomheten fra Storting og Regjering, Disse rammene begrenser direktørenes handlingsrom. Økt ressursbruk på ett område vil normalt gi interessekonflikt mot andre pasientgrupper. Der intet finnes har selv keiseren tapt sin rett, og vi kan ikke rettighetsfeste oss bort fra at ressursene er begrenset. (Vi kan jo prøve å gi alle en lovfestet rett til å se Norge sin siste kamp i VM-kvaliken på Ullevål.) Vi kunne tenke oss modeller hvor beslutningen ble løftet ut av RHF-ene og inn i helseforvaltningen eller endog i Stortinget. Det ville imidlertid gitt de samme interessekonfliktene (les: prioriteringsdilemmaene.)
Høy betalingsvilje i helsetjenesten
«Dersom Norge oppfattes som et land som tross høy betalingsevne holder betalingsviljen lav, frykter vi at noen legemidler ikke vil bli lansert i Norge i det hele tatt». Ser vi på ressurser til helsetjenesten samlet er vi blant de landene som har høyest betalingsvilje. Dette illustrerer at vår vilje til å prioritere helsetjenester ikke kan avlese direkte av hvor mye vi beytter på én innsatsfaktor, I dette tilfellet legemidler. Utsagnet er likevel interessant, også fordi det åpner for en diskusjon om høy betalingsevne bør gi høy betalingsvilje tolket som vilje til å betale en høy pris pr enhet. Bør Kjell Inge Røkke betale en høyere pris for en liter melk enn hvermannsen?
«Legemidler utgjør kun 6 prosent av helsebudsjettet og all den tid det ikke finnes et system for å prioritere de 94 andre prosentene av budsjettet, hvordan kan RHF-ene da vite at ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen?» Litt enig og litt uenig. Det er en åpenbar utfordring at man ikke har samme diskusjonene om prioriteringer på områder som er mindre legemiddelavhengige, og I den konteksten kan «hvorfor ser de bare på oss»-argumentet forstås. Samtidig representerer kombinasjonen legemiddelindustri/pasientforeninger/høystatus forskningmiljø, som man ser i de fleste sakene i Beslutningsforum, en betydelig maktfaktor i helsetjenesten. I debatten om hvorvidt vi prioriterer riktig er det derfor min hypotese at det er andre områder som kommer dårligere ut enn legemidler. Det vil, for mange, være nyttig å gå tilbake til Norheim-utvalget og deres beskrivelse av de tause taperne I helsetjenesten. (Og at noe «bare» er 6 prosent er ikke noe argument. Andelen ledere i spesialisthelstjenesten ligger stabilt på 5 prosent-tallet, det betyr ikke at det er irrelevant å diskutere lederlønninger.)
Verdifullt ordskifte
Til slutt: Jeg synes Skymoen skriver mye tankevekkende om omdømme. Jeg skal ikke plage leseren med hva jeg hører om Norge når jeg sitter i baren med mine utenlandske kolleger. Personlig synes jeg imidlertid at en styrke med Norge er at vi med jevne mellomrom har denne typen diskusjoner, og også at det er rimelig høyt under taket. Jeg tror vi taper noe dersom vi går over fra å snakke med hverandre til å kartlegge hvem som trykket like på hvilke Linkedin-innlegg. Og jeg er ganske så sikker på at en offentlig debatt om prioriteringer klarer seg godt uten involvering fra advokatfirmaet Schjødt.
Jon Magnussen ledet arbeidsgruppen som forslo terskelverdien i 2015, og sitter nå i referansegruppen for arbeidet med oppdatering av verdien. Oppgitte interessekonflikter: Ingen.
