Stortinget har styrket palliasjon for leger – nå må sykepleierne med

Stortinget har nylig vedtatt å etablere palliativ medisin som påbyggingsspesialitet for leger, for å sikre nødvendig kompetanse i lindrende behandling. Samtidig mangler sykepleiere, som har hovedansvaret for palliative pasienter i kommuner og hjem, en offentlig godkjent spesialistutdanning i palliasjon.

At denne spesialistkompetansen mangler, er ikke et faglig uhell eller et resultat av politiske valg. Når palliativ medisin nå formaliseres for leger, uten at sykepleierutdanningen følger etter, forsterkes en allerede eksisterende ubalanse i kompetansestrukturen i helsetjenesten.

Palliasjon er et selvstendig fagfelt med egne og tydelige kunnskapskrav. Likevel behandles palliativ sykepleie i Norge fortsatt som et kompetansetillegg eller som en forlengelse av andre spesialiseringer, særlig kreftsykepleie og helsesykepleie. Det er ikke lenger faglig eller tjenestemessig forsvarlig. Palliative pasientforløp krever avansert klinisk kompetanse i symptomlindring, etiske vurderinger, kommunikasjon og koordinering på tvers av tjenestenivåer. Dette forutsetter en egen, definert spesialisering.

Mangler et nasjonalt definert kompetansenivå

Mens Norge mangler nasjonal regulering av palliativ sykepleie, har svenske myndigheter valgt en langt tydeligere styringslinje. I 2025 innførte Socialstyrelsen nye nasjonale retningslinjer for palliativ omsorg, med klare krav til kompetanse, struktur og kvalitet i hele tjenesten. Bakgrunnen er dokumenterte regionale forskjeller og manglende likeverdighet i tilbudet. Det svenske svaret er ikke flere enkeltkurs eller lokale løsninger, men systematisk kompetansebygging, også for sykepleiere.

Dette er et bevisst politisk valg.

I Norge finnes det i dag enkelte videreutdanninger i palliasjon, blant annet på 30 og 60 studiepoeng. Disse utdanningene er viktige, men begrensede. Uten offentlig spesialistgodkjenning mangler de et nasjonalt definert kompetansenivå, tydelige krav til klinisk praksis og en formelt beskyttet tittel.

Resultatet er uforutsigbar kvalitet, svakere faglig legitimitet og store geografiske forskjeller i tjenestetilbudet. Det hevdes ofte at kreftsykepleiere eller helsesykepleiere allerede ivaretar palliative behov. Dette er en forenkling som får politiske konsekvenser. Kreftsykepleiere har avgjørende kompetanse innen kreftbehandling og oppfølging, og helsesykepleiere har en sentral rolle innen forebygging, oppfølging av barn, unge og familier. Men ingen av disse utdanningene er rettet mot avansert palliativ oppfølging på tvers av diagnoser, livsfaser og tjenestenivåer.

Ansvaret ligger hos departementet

Palliasjon retter seg mot langt flere pasientgrupper enn pasienter med kreft alene, blant annet personer med hjertesvikt, KOLS, nevrologiske sykdommer, demens og sammensatte lidelser. Mange lever med palliative behov over lang tid, ofte i kommunale tjenester og i eget hjem. I disse forløpene er det sykepleiere som har det kontinuerlige ansvaret for vurderinger, oppfølging og koordinering.

Palliasjon integreres også tidligere i sykdomsforløp enn før, samtidig som mer ansvar flyttes fra sykehus til kommuner. Denne utviklingen er politisk ønsket. Likevel har ikke myndighetene fulgt opp med tilsvarende investering i formell kompetanse. I dag forventes det at sykepleiere håndterer komplekse palliative forløp uten tydelige nasjonale kompetansekrav og uten en offentlig godkjent spesialistrolle. Det er ikke bærekraftig.

Norge trenger derfor en spesialsykepleierutdanning i palliasjon med offentlig spesialistgodkjenning, på linje med andre kliniske spesialiseringer. Dette er et ansvar som ligger hos Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med Kunnskapsdepartementet. En slik godkjenning vil sikre kvalitet, redusere geografiske forskjeller og gi kommunene tilgang til dokumentert spesialistkompetanse. Den vil også gi sykepleiere et tydelig mandat for avansert klinisk arbeid og fagutvikling.

Palliativ omsorg er ikke et vedheng til kreftomsorg. Det er et kjerneområde i helsetjenesten. Når legeutdanningen nå moderniseres, må sykepleierutdanningen følge etter. Hvis ikke, er det et politisk valg om å la et sentralt fagfelt forbli uregulert.

Ingen oppgitte interessekonflikter