Rehabilitering er en investering i mennesker

Et flertall i Stortinget har nå gitt rehabiliteringsfeltet et etterlengtet løft. Det er både faglig riktig og samfunnsøkonomisk klokt. Samtidig reiser vedtaket et betimelig spørsmål: Hvorfor måtte denne kursendringen komme fra Stortinget og ikke fra regjeringen selv?

I dag står om lag én av fem i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, hovedsakelig av helserelaterte årsaker. Muskel- og skjelettlidelser er blant de hyppigste årsakene til sykefravær, nedsatt funksjonsevne og uførhet. Dette er ikke marginale utfordringer det er en av våre største folkehelse- og bærekraftsutfordringer.

Likevel har rehabilitering over lang tid vært et nedprioritert felt. Døgnplasser er bygget ned, anbudsprosesser har skapt uforutsigbarhet og svekket fagmiljøer, og pasienter har opplevd å få tilbudet for sent eller ikke i det hele tatt.

Tap av verdifull arbeidskraft

Dette er ikke påstander fra særinteresser. Riksrevisjonen har dokumentert alvorlige svakheter i rehabiliteringstilbudet. Mange pasienter får ikke den rehabiliteringen de har behov for, og samhandlingen mellom nivåene er mangelfull. Konsekvensene er store: For den enkelte kan det bety tap av funksjon, arbeid og inntekt. For samfunnet betyr det økte trygdeutgifter og tap av verdifull arbeidskraft.

Derfor er Stortingets vedtak så viktig. Et flertall har nå pålagt regjeringen å legge frem en konkret handlingsplan for rehabilitering. Det skal trappes opp med flere døgnplasser innen arbeidsrettet rehabilitering. Pasientgrupper med særskilte behov skal sikres landsdekkende tilbud. Fagmiljøer og pasientorganisasjoner skal involveres i utviklingen av faglige standarder og kvalitetskrav.

Dette er ikke bare gode intensjoner. Det er en tydelig politisk marsjordre.

Motvirker utenforskap

Stortinget har også slått fast at anbudsprosessene innen rehabilitering ikke kan fortsette å bidra til nedbygging og fragmentering. I Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge må anbud avlyses der kontrakt ikke er inngått, og eksisterende avtaler videreføres inntil videre. Dette handler om mer enn kontraktsteknikk det handler om pasientsikkerhet, kontinuitet og bevaring av opparbeidet kompetanse.

For muskel- og skjelettfeltet er dette avgjørende. God rehabilitering handler ikke bare om behandling av symptomer. Det handler om funksjon, mestring og arbeidsevne. Tidlig og målrettet rehabilitering kan være forskjellen mellom midlertidig sykefravær og varig utenforskap.

Når rehabilitering svekkes, øker risikoen for langvarig sykefravær og uførhet. Når rehabilitering styrkes, øker sjansen for deltakelse, selvstendighet og bærekraft i velferdssamfunnet.

En investering i mennesker

Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor helseminister Jan Christian Vestre til tross for tydelige og gjentatte advarsler fra fagmiljøer, pasient- og brukerorganisasjoner og offentlige rapporter har ført en politikk som i praksis har bidratt til å svekke rehabiliteringstilbudet.

Stortingets vedtak sender et klart signal: Rehabilitering kan ikke lenger behandles som et randfelt i helsetjenesten. Det er en integrert del av moderne medisin, arbeidslinjen og folkehelsepolitikken.

Nå forventes det at regjeringen følger opp i praksis med forpliktende planer, finansiering som står i forhold til ambisjonene, og reell involvering av fagmiljøer og pasientorganisasjoner. Rehabilitering er ikke en utgiftspost som kan skyves til side når budsjettene strammes. Det er en investering i mennesker, i arbeid, i funksjon og i fellesskapet. Stortinget har nå tatt ansvar.

Det er på tide at regjeringen gjør det samme.

Ingen oppgitte interessekonflikter