Fastlegen og NAV: Et samarbeid i ubalanse

Fastleger skal dokumentere, vurdere og følge opp pasienter som av helsemessige årsaker står utenfor arbeidslivet. Men i møtet med NAV oppleves ofte en virkelighetsfjern forventning om at vi skal levere «nye» vurderinger – også når all medisinsk utredning og behandling er forsøkt for lenge siden, og tilstanden er kronisk.

Uendelige krav om dokumentasjon

Et gjennomgående problem er NAVs krav om utfyllende begrunnelser for nedsatt arbeidsevne – selv om det allerede er sendt en rekke legeerklæringer gjennom flere år, med samme konklusjon. I noen tilfeller har NAV selv gjennomført egne arbeidsevnevurderinger og slått fast at pasienten ikke har restarbeidsevne. Likevel ber de fastlegen om ytterligere dokumentasjon – og dersom vurderingen ikke treffer forventningene, får vi beskjed om at erklæringen ikke er «god nok» og ikke verdig refusjon fra trygden.

Slike prosesser er både tidkrevende og faglig demotiverende. Det finnes ikke nye utredninger å henvise til. Det finnes ikke nye behandlinger å iverksette. Likevel bruker vi verdifull konsultasjonstid på å finne formuleringer som tilfredsstiller et system som ikke ser ut til å stole på det vi allerede har levert.

NAV anbefaler uføre – og sender jobben til legen

Det er også vanskelig å forstå hvorfor NAV i enkelte tilfeller selv anbefaler pasienten å søke uførepensjon – og så sender brev til fastlegen med beskjed om å utforme medisinsk begrunnelse. Har NAV allerede vurdert og konkludert, hvorfor må fastlegen da legitimere dette én gang til?

I praksis blir vi sittende med dobbeltarbeid og et utydelig mandat, der det er uklart hva som er vårt faglige ansvar og hva som er NAVs.

Hvorfor må pasienter vente ett år?

Et annet strukturelt problem er ofte kravet om at pasienten skal være sykemeldt i ett år før de kan søke om arbeidsavklaringspenger (AAP) – selv i tilfeller der det allerede tidlig er åpenbart at vedkommende ikke kan gjenoppta sitt tidligere arbeid. Dette forsinker nødvendig kartlegging av alternativ arbeidsevne, og strider mot all kunnskap vi har om viktigheten av tidlig innsats. Jo lenger man er ute av arbeid, desto vanskeligere blir det å komme tilbake.

Fastlegen sitter alene

I møte med sammensatte lidelser – psykisk uhelse, utmattelse, rus og sosiale belastninger – blir fastlegen ofte stående alene. Det forventes vurderinger og konklusjoner fra fastlegen, uten at det finnes reelle muligheter for utredning eller behandling. Vi får ansvar for å forklare og dokumentere hvorfor pasienten ikke kan jobbe – samtidig som vi mangler verktøyene for faktisk å gjøre noe med det.

NAV ønsker samarbeid. Men det må være reelt. I dag oppleves det som at NAV sender krav – og fastlegen må levere. Det er ikke samarbeid, det er delegert byråkrati.

Hva må endres?

• NAV må slutte med meningsløse krav om «nye» begrunnelser i langvarige og avklart kroniske tilfeller.
• Vi må kunne starte arbeidsavklaring tidligere, uten å vente et helt sykemeldingsår.
• Det trengs tydeligere rolleavklaring mellom NAV og fastlege, og en styrket tverrfaglig innsats ved sammensatte lidelser.
• Og aller viktigst: NAV må vise reell tillit til fastlegens faglige vurderinger.

NAV og fastlegene har et felles mål: å støtte pasienten. Men det må skje på et grunnlag av tillit, ikke mistillit og gjentatte krav om bekreftelser på det vi allerede har sagt – mange ganger før.

Ingen oppgitte interessekonflikter

–Når leger selv begynner å si at nå er det kanskje nok, da er det grunn for andre å lytte

Arbeiderpartiet vil ha helseforlik