Jeg er fastlege. Det vanskeligste er ikke sykdom – men kravene om sykemelding

Sykemelding er en rettighet. Et viktig velferdsgode. Men det gjør også ordningen politisk betent. Hver gang noen antyder at systemet må endres, kommer ramaskriket. Det er gjort flere forsøk på reform, men motstanden har vært så kraftig at tiltakene droppes. Igjen og igjen.

Resultatet? Ansvaret skyves over på fastlegene. Det er vi som må stå i det.

Fra kirurgi til allmennmedisin – et helt annet sykdomsbilde

Jeg har vært kreftkirurg i flere tiår. Der var sykemelding sjelden et dilemma. Diagnosene var klare, sykdommen alvorlig og behandlingsløpene krevende. Sykemelding var en naturlig del av pasientforløpet – og nesten aldri kontroversielt.

Men etter at jeg begynte som fastlege, har bildet endret seg dramatisk. Det er ikke sykdom som sliter mest – det er sykemeldingskrav. De kommer ofte fra unge mennesker, eller fra deres foreldre og behandlere. Plagene handler sjelden om alvorlig somatisk sykdom, men om psykiske reaksjoner, uro, stress, tankekjør eller muskelsmerter.

Mange har vært i kontakt med psykolog eller terapeut som har anbefalt sykemelding. Men disse har ikke sykemeldingsrett. Likevel er forventningen tydelig. Ansvaret havner hos fastlegen.

Å si ja er lett. Å si nei er krevende.

Struktur og fellesskap som behandling

I møte med psykiske vansker er struktur, rytme og sosial kontakt ofte det viktigste. Men dagens råd går ofte i motsatt retning. Mange får høre at de bør «ta en pause», trekke seg tilbake, hvile og være i fred med tankene.

Jeg spør meg: Får man mindre tankekjør av å være alene hjemme?

Jeg møter unge mennesker som er utbrent etter tre måneder i jobb. Ikke fordi de ikke vil jobbe, men fordi hverdagen ble noe annet enn det de hadde sett for seg. De ønsker seg bort, men er allerede sykemeldt. Og hvordan søker man ny jobb når man er sykemeldt? Dermed begynner en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av.

Når sykemelding brukes som avkobling, ikke som ledd i behandling eller rehabilitering, har vi et systemproblem.

Et system som belønner det lettvinte

Som fastlege kjenner jeg på presset. Å si ja til en sykemelding går raskt. Å si nei tar lengre tid. Det kan skape misnøye, føre til klager, dårlige vurderinger på nett – og i ytterste konsekvens føre til pasientflukt. Og fordi fastlegeøkonomien er aktivitetsbasert, får man også lavere inntekt.

Vi har fått et system som belønner det lettvinte, ikke det faglig riktige.

Graviditet er et annet felt der utviklingen bekymrer meg. Selvfølgelig skal gravide kunne sykemeldes når det er medisinsk grunnlag. Men i praksis møter jeg stadig oftere forventningen om at jobbhverdagen under svangerskap skal være identisk med før. Når det blir krevende, ubehagelig eller tungt, kommer kravet om sykemelding. Jeg forstår ønsket. Men jeg må stille spørsmålet: Gjør vi kvinner en bjørnetjeneste hvis vi sykeliggjør normale svangerskap?

Alle peker på legene – men ingen tar ansvar

Alle mener noe om sykemelding, men få vil ta ansvar. Politikere peker på legene. NAV peker på legene. Arbeidsgivere peker på legene. Pasientene peker på legene.

Og når leger forsøker å diskutere utfordringene – blir vi møtt med kritikk. Vi blir mistenkeliggjort, beskyldt for å mangle forståelse. Det koster å si ifra.

Men det koster også å late som om alt er i orden.

Vi trenger et pilotprosjekt – og en ny samtale

Jeg mener vi må prøve noe nytt. Et pilotprosjekt der pasienter selv kan sykemelde seg – i en begrenset periode – ved subjektive plager som stress, tankekjør og milde psykiske symptomer.

Internasjonale erfaringer gir støtte:

• I Nederland kan ansatte sykmelde seg selv, og følges opp av arbeidsgiver og bedriftshelsetjeneste. Legeattest kreves først etter flere uker.
• I Sverige har man testet utvidet egenmeldingsperiode – uten økt sykefravær.
• I Norge har enkelte kommuner testet det samme, med positive erfaringer.

Det er ikke sikkert at dette fører til mer sykefravær. Kanskje tvert imot. Kanskje gjør det at færre ser sykemelding som eneste løsning, fordi det ikke lenger legitimeres som sykdom med legens signatur.

Når legen skriver ut sykemelding, oppfattes det som en bekreftelse: Du er syk. Du skal være hjemme. Også når vi selv er i tvil.

Vi sementerer en passivitet som kan være farlig – særlig for unge mennesker i etableringsfasen.

Profesjonen må stå i det – men kan ikke stå alene

Vi fastleger står i dette hver dag. Presset. Frustrasjonen. Tausheten. Vi må tørre å ta det faglige ansvaret – også når det ikke er populært.

Men vi kan ikke stå alene. Vi trenger politiske beslutninger som gir oss rom for å gjøre det riktige – ikke bare det letteste.

Vi må våge å spørre: Hva skjer med unge mennesker når vi gjør dem til pasienter for tidlig? Når vi ikke utfordrer, men bekrefter utenforskap? Når vi møter livsproblemer med medisinske løsninger?

Vi trenger en ny samtale om sykemeldinger. En ærlig samtale. Og vi trenger å prøve nye løsninger. Ikke fordi dagens ordning ikke har verdi, men fordi vi vet at den også kan føre galt av sted.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Aktuell debatt: 

Avventende sykmelding – gi ansatt og arbeidsgiver en sjanse

Les også: 

Studie: Aleneboende fikk oftere redusert sykefravær da fastlegen brukte samtaleverktøy