ADHD på fastlegekontoret – en underkommunisert arena
Annonse kun for helsepersonell
ADHD diskuteres intenst i offentligheten. Vi diskuterer overdiagnostikk, underdiagnostikk, ventelister og medisinbruk. Samtidig varsler Stavanger DPS om kraftig vekst i ADHD-henvisninger, og at det utgjør et kapasitetsproblem. Tall fra Legemiddelregisteret viser at antall personer som hentet ut ADHD-legemidler i Norge økte med rundt 85 prosent på fire år - fra ca 67 000 i 2021 til over 124 000 i 2024. En norsk registerstudie peker i samme retning: i 2020 til 2022 økte bruken av ADHD-medisin markant, særlig blant unge kvinner. Dette er et voksende behandlingsfelt.
Likevel snakker vi forbausende lite om stedet hvor mange ADHD-forløp faktisk begynner, og hvor mye av oppfølgingen senere lander: fastlegekontoret.
Fastlegen som første filter
I seks år arbeidet jeg tett på et fastlegekontor. Der fikk jeg et innblikk i en del av helsevesenet som bærer mer enn mange er klar over: korte konsultasjoner, store forventninger, medisinske vurderinger, sykmeldinger, attester og koordinering av oppgaver som ikke alltid finner en tydelig plass andre steder.
For når mennesker begynner å lure på om de kan ha ADHD, er det ofte fastlegen de går til først. Studenten som aldri fullfører. Kvinnen som først i voksen alder kjenner seg igjen i beskrivelser av ADHD. Mannen som strever med impulskontroll og rastløshet. Men også pasienten som er sikker på at svaret er ADHD, mens plagene kanskje bedre forklares av søvnmangel, traumer, rus eller langvarig stress.
På fastlegekontoret er ADHD ikke et enkelt spørsmål om ja eller nei til diagnose.
Annonse kun for helsepersonell
Der kommer mennesker med usorterte symptomer, håp om forklaring og ønske om hjelp.
Fastlegen må ofte gjøre den første sorteringen. Det gjør fastlegekontoret til et av de viktigste diagnostiske veikryssene i norsk helsevesen.
En rolle med krysspress
Etter hvert som etterspørselen av ADHD-utredninger har vokst, har fastlegens mange roller i ADHD-saker trolig blitt mer ressurskrevende: vurdere, håndtere forventninger, henvise, sørge for somatisk avklaring og følge opp legemiddelbehandling.
De står ofte i en umulig posisjon: pasientenes advokater, spesialisthelsetjenestens portvoktere.
Som hjelpere forventes de å åpne dører videre. Som forvaltere av knapp kapasitet forventes de å holde igjen. De skal se individet foran seg, men samtidig forholde seg til prioriteringsregler, ventelister og begrensede ressurser.
Det er også fastlegen som møter pasienten når DPS vurderer funksjonssvikten som for liten til å gi rett til behandling. Når spesialisthelsetjenesten av nødvendighet sier nei, forsvinner ikke plagene. Og ofte er det fastlegen som møter skuffelsen som følger avslaget.
Når systemene møtes
Annonse kun for helsepersonell
I tillegg kan det oppstå spenninger mellom privat og offentlig helsetjeneste. Mange private ADHD-utredninger forutsetter blodprøver, EKG og somatisk vurdering av pasienten.
En somatisk undersøkelse er både faglig riktig og nødvendig. Men når ansvarslinjene er uklare, havner det praktiske arbeidet lett hos fastlegekontoret.
Nylig fikk en pasient beskjed av sitt fastlegekontor om at instansen som utredet vedkommende for ADHD, og som ba om somatisk avklaring, selv måtte sørge for dette.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var en del av denne instansen. Fastlegekontorets avslag vekket ikke like mye irritasjon som det vekket ettertanke.
Er det egentlig rart at fastlegekontoret satte grensen? Neppe.
Etter mine år på fastlegekontor lærte jeg at fastlegen kan blir helsevesenets kategori øvrig: den som får oppgavene når ansvaret ellers er uklart.
ADHD og kapasitet i helsetjenesten
ADHD på fastlegekontoret handler ikke bare om heBnvisninger. Det handler også om årene etterpå.
Behandling med sentralstimulerende medikamenter krever oppfølging, kontroller, vurdering av effekt og bivirkninger, og noen ganger behov for doseendringer eller bytte av preparat. Når pasienten er utskrevet fra DPS, er det fastlegen som følger videre.
Når etterspørselen etter ADHD-utredning og behandling øker, påvirker det ikke bare kapasitet på spesialisthelsetjenestenivå, men sannsynligvis også kapasiteten på fastlegekontoret. Jeg undres over hvor mye tid fastlegetjenesten samlet sett bruker på ADHD-relatert arbeid- fra første vurdering og henvisning til oppfølging etter at utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten er avsluttet.
Dette er ikke et argument mot hjelp til mennesker med ADHD. Det er et argument for å snakke åpent om organisering av oppgaver og ansvar i møte med en økt forespørsel i deler av behandlingsapparatet.
Annonse kun for helsepersonell
Hvor er fastlegestemmene?
Jeg savner fastlegestemmen i ADHD-debatten.
Hvis vi vil forstå hvordan økningen av ADHD påvirker helsetjenesten i sin helhet, bør vi lytte mer til dem som møter problemstillingen først – og ofte sist.
Referanser
Stavanger DPS:
Økning i antall personer som henter ut ADHD-medisin:
