I fremtiden kan det bli behov for færre – ikke flere tannleger

Tidlig på 2000-tallet antok SSB at Norge i 2005 ville ha et underskudd på 633 tannlegeårsverk. Dette slo aldri til. Helsepersonellkommisjonen beskriver stort behov for nesten alle helsepersonellgrupper frem mot 2040. Blant få unntak er tannlegene, der det ser ut til at kommisjonen har basert seg på tallene i SSBs rapport «Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2040» (2023/2). På side 68 i denne tar SSB utgangspunkt i at etterspørselen omtrent vil tilsvare befolkningsveksten. Dette vil innebære et overskudd tannlegeårsverk på mellom 400 og 1000. Det vesentligste problemet med framskrivingene har vært at modellen HELSEMOD ikke tar innover seg den utrolige forbedringen i tannhelse her til lands gjennom de siste 30 årene. Dette har konsekvenser som det haster med å implementere i beregningene. Grimstadutvalget anbefalte at 80 prosent av legene befolkningen har behov for, utdannes i Norge. Tilsvarende burde gjelde for tannleger, men da trenger vi først bedre estimater på antallet.

I dag er ca. 70 prosent av tannlegene privat praktiserende. De behandler voksne betalende pasienter. En begrenset del av denne aktiviteten utløser stønad fra Helfo. Opplysninger knyttet til dette samles i KUHR-databasen. Ellers har det ikke vært systematiske innrapporteringer som forteller noe om tannhelsesituasjonen blant voksne. Annerledes et det med barn og ungdom. Den offentlige tannhelsetjenesten innrapporterer blant annet tenner som er behandlet med fylling eller har behov for dette. Antall slike tenner hos 18-åringene har sunket jevnt og trutt gjennom 30 år, og var i 2024 i gjennomsnitt 2,7. Med andre ord, snaut tre tenner av 32 (inkl. visdomstennene). Dette gir sterkt redusert behov for reparasjoner eller risiko for ytterligere skade i fremtiden. Som nevnt har forbedringen skjedd gjennom mange år, og den begynner nå også å gi resultater i voksenbefolkningen.

Tydelig utvikling

Det er gjennomført spørreundersøkelser blant voksne fra tidlig på 1970-tallet. Det som kommer frem i slike panelundersøkelser i dag, er interessant. Sammenliknet med svar i 2004, viser undersøkelsen fra 2023, innhentet av Tannhelseutvalget, at voksne har mottatt halvparten så mye rehabiliterende behandling. Kostnadene er, som en konsekvens av dette, også redusert. Snaut 90 prosent har vært hos tannlege i løpet av de siste to årene. Denne utviklingen er bekreftet også i spørreundersøkelser blant privat praktiserende tannleger.

I 2015 rapporterte disse om en reduksjon i utført rehabiliterende tannbehandling på mellom 40 og 50 prosent, sammenliknet med 1992. Snaut 40 prosent ønsket, i snitt, 380 flere pasienter. Til tross for denne utviklingen har norske tannleger stadig færre pasienter per årsverk, og er på Europatoppen, målt i få pasienter. En stor andel av befolkningen har sykdommen periodontitt, slik denne i dag diagnostiseres (diagnosesystemet ble endret av det internasjonale spesialistmiljøet i 2018). Andelen med alvorlig periodontitt er imidlertid betydelig lavere. Etseskader (erosjoner) er mer omtalt nå enn tidligere, men også disse graderes i mindre og mer alvorlige. Sist nevnte utgjør en liten andel, og overbehandling av mindre betydelige skader vil være en risiko dersom tannlegene har «hull» i timeboken.

Den offentlige tannhelsetjenesten, ca. 30 prosent av tannlegene, har de siste årene fått ansvar for å gi et rabattert tilbud til aldersgruppen 21 til 28 år. Stortinget har med andre ord flyttet i størrelsesorden 480 000 unge voksne fra privat til offentlig sektor. Denne tjenesten har tradisjonelt hatt rekrutteringsvansker, og sliter også med hyppig utskifting av tannleger.

Overbehandling og redusert kvalitet

Tannlegeyrket handler om forebygging, men det har historisk også i stor grad handlet om å rehabilitere tenner som er svekket av sykdom eller skade. Tannlegen er diagnosestiller, forebygger og finteknisk rehabiliterer. Det siste krever vedvarende mengdetrening, noe som igjen avhenger av befolkningens behov for slik behandling. Dersom behovet synker under et visst nivå og for få oppgaver fordeles på for mange, vil resultatet kunne bli redusert kvalitet.

Myndighetene, ikke markedet, må ha et ansvar for å forhindre en slik utvikling. De senere årene har om lag halvparten av autorisasjonene vært gitt til tannleger utdannet i utlandet. Lærestedene ønsker å bidra til at minst 80 prosent av tannlegene vi trenger, kan utdannes i Norge. Kanskje vil en økt bevissthet rundt dette også kunne bidra til at utdanningssøkende i mindre grad reiser til utlandet for å bli tannleger? Helsepersonellkommisjonen har påpekt et større behov for andre helsepersonellgrupper. Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har begge et ansvar for å bidra til at vi i Norge utdanner det helsepersonellet befolkningen trenger.

Å utdanne for mye personell av én kategori når vi vet at samfunnet kommer til å mangle andre, er ikke en god strategi. Derfor må HELSEMOD i større grad suppleres med andre faktakilder når behovet for tannleger skal framskrives.

Ingen oppgitte interessekonflikter