Vi vil ha gradert sykmelding, men ikke gradert arbeidsliv

Kaveh Rashidi tok i Aftenposten 27. april til motmæle mot Anne-Karin Rimes forsvar av fastlegens rolle i sykefraværsdebatten. Hans poeng: vi er ikke syndebukker, vi er nøkkelspillere. Det høres ut som en oppgradering. Det er en kapitulasjon i forkledning.

Rashidi har samtidig rett i at fastlegen ikke kan gjemme seg bak ordet syndebukk. Vi har et reelt ansvar. Vi sykmelder oftere enn vi burde. Vi sier sjelden nei. Tidspresset og pasientforventningene gjør det ofte enklere å skrive en sykmelding enn å føre den vanskelige samtalen om funksjon og tilrettelegging.

Men sykefraværsdebatten blir for smal hvis den gjøres til et spørsmål om fastlegen tør å si nei.

Klinisk korrekt, men retorisk farlig

Rashidi avviser Anne-Karin Rimes forsvarsposisjon og bytter den ut med en heroisk: vi er ikke syndebukker, vi er nøkkelspillere. Det høres mildere ut. Effekten kan bli den samme — hvis ansvaret for sykefraværet flyttes fra arbeidslivet, Nav og politikken inn i konsultasjonsrommet.

Når Rashidi forklarer hvor økningen kommer fra, glipper noe avgjørende. Han skriver at det ikke er kreft, hjerteinfarkt, kols og diabetes som driver sykefraværet, men diagnoser som «slapphet/tretthet», «psykisk ubalanse stressreaksjon» og «depresjonsfølelse».

Setningen er klinisk korrekt og retorisk farlig. Den kan plassere psykiske plager og sammensatte tilstander i en kategori av mindre virkelig enn somatikk. Den introduserer et symptomhierarki der det som ikke dreper kroppen, heller ikke helt regnes som sykdom. Det er den samme normaliseringsbevegelsen vi har sett rundt ADHD hos kvinner: fordi tilstanden ikke blør, ikke har et akuttforløp eller en patolog som kan bekrefte den, blir den til «noe vi alle har litt av». En tankefigur som har kostet kvinner tiår. Den koster nå unge voksne med utmattelse, eldre med subklinisk depresjon, og menn som ikke har språk for hva de bærer på.

Å redusere sykefraværet ved å definere ned hva som skal regnes som lidelse, er ikke en faglig gevinst. Det er en regnskapsteknisk øvelse.

Arbeidsgiver må gjøre sin del av jobben

Rashidi skriver videre at arbeid er helse — «i alle fall når arbeidet gir mestring, mening og er mulig å stå i». Det er et avgjørende «i alle fall». For mange av dem som sykmeldes med slapphet, stressreaksjon og depresjonsfølelse, er nettopp disse vilkårene fraværende. De jobber i yrker som krever stadig mer effektivitet. Med pauser fjernet og rapportering lagt på toppen. I familier der omsorgsarbeid og arbeidsliv ikke lenger går opp. I et arbeidsliv som har glemt hva det vil si å være bærekraftig over tid.

Alle vil ha mer gradert sykmelding. Ofte er det riktig. Men en 50 prosent sykmelding uten 50 prosent kravreduksjon er ikke behandling. Det er full jobb på halv tid, med dårligere samvittighet og større risiko for å falle helt ut. Vi snakker som om gradert sykmelding automatisk betyr gradert belastning. Det gjør den ikke. På papiret er det enkelt: litt jobb, litt hvile. I virkeligheten kan pasienten møte de samme oppgavene, de samme fristene, det samme tempoet og den samme bemanningskrisen — bare med færre timer til å tåle det.

Da er ikke problemet at fastlegen har vært for snill. Problemet er at arbeidslivet ikke har gjort sin del av jobben.

Problematisk takk

Når Rashidi ber legen ta «en ekstra grundig prat», ber han egentlig fastlegen reparere noe arbeidsplassen, Nav, familien og samfunnet rundt har sluttet å bære. Det er en yrkesblindhet vi fastleger deler: at det vi ser fra kontoret er hele bildet. Det kan vi ikke gjøre på fem kontorminutter. Vi skal heller ikke late som om vi kan.

Her får også den politiske takkesetningen i Rashidis kronikk en problematisk klang.

Helseministeren han takker for «påminnelsen», påla samtidig fastleger fra 1. april å tilby digitale konsultasjoner — en reform vi har kritisert tidligere. Det er den samme reformen som tar bort den tiden, det blikket og den tilliten Rashidi nå sier vi trenger mer av.

Det er en reformretning som risikerer å presse fastlegearbeidet mot kortere, mer fragmenterte kontaktformer — samtidig som Rashidi helt riktig sier at vi trenger tid, blikk og tillit. Man kan ikke be om både kortere og lengre konsultasjoner samtidig. Modernisering kalles det når kontaktformen reduseres. Nøkkelspiller kalles vi når resultatene uteblir. Det henger ikke sammen.

Må gjøre mer enn å peke på legene

Så hva er fastlegens rolle, hvis ikke nøkkelspiller?

Vi er vitnet. Vi er det stedet i velferdsstaten hvor et menneske blir møtt over tid, hvor symptomene leses i lys av et liv, hvor det som ikke har språk ennå, kan få det. Det vi ser i sykmeldingstallene, er ikke vår egen unnfallenhet. Det er et samfunnssymptom. Når «slapphet/tretthet» og «depresjonsfølelse» øker, forteller det oss noe — ikke om legen som ikke sa nei, men om en befolkning som har sluttet å være bærbar i sine egne liv.

Fastlegen skriver sykmeldingen. Men arbeidsgiver eier arbeidsdagen.

Å redusere sykefravær er riktig. Å redusere sykdom til vilje er galt. 

Hvis politikerne vil ha mindre sykefravær, må de gjøre mer enn å peke på legekontoret. Fastlegen må få tid til reelle funksjonsvurderinger, ikke bare attestproduksjon. Arbeidsgiver må forpliktes til konkrete planer for gradert arbeid: hvilke oppgaver skal bort, hvilket tempo skal ned, hvilke krav skal fjernes? Nav må tidligere inn i de sammensatte sakene.

Vil vi ha mindre sykefravær, må vi ikke bare gjøre det vanskeligere å være borte. Vi må gjøre det mulig å komme tilbake uten å bli sykere på veien.

Ingen oppgitte interessekonflikter