Systemlojalitet er ikke det samme som systemkritikk

Det er prisverdig at fagdirektørene ved universitetssykehusene tar ordet og forklarer hvordan «Nye metoder» fungerer. Åpenhet er viktig. Men når alle står samlet i forsvar for systemet, oppstår et annet spørsmål: Er det rom for kritikk innenfra? 

Når fagdirektører uttaler seg om hvordan fellesskapets ressurser bør fordeles, trer de inn i et politisk rom. Det er ikke nødvendigvis galt – men det krever bevissthet. For hvor går grensen mellom faglig vurdering og politisk posisjonering? Og hvordan sikrer man at systemlojalitet ikke overskygger Sbehovet for systemutvikling? 

Innlegget fremstår som en samlet front mot kritikken fra professor Befring. Det gir inntrykk av at det ikke finnes faglig uenighet – men det gjør det. Når pasientperspektivet settes i andre rekke, og systemets behov får størst plass, kan det svekke tilliten til at vurderingene er objektive. 

Et annet viktig poeng er hvordan etiske dilemmaer fremstilles. Spørsmålet «skal vi bruke millioner på én pasient eller på hundre?» er kraftfullt, men også svært forenklet. Ressursfordeling er mer kompleks enn som så. Noen ganger er det riktig å bruke mye på én – fordi det handler om håp, livsforlengelse og verdighet. 

Når fagdirektørene sier at systemet er åpent, men andre fagpersoner mener det er lukket – hvem har rett? Kanskje begge, men hvordan kommer diskusjonen videre? 

Åpenhet er mer enn å forklare – det er også å tåle kritiske spørsmål. Det er ikke farlig å mene noe annet enn systemet. Det er farlig å late som om ingen gjør det.

Hvorfor må det norske systemet for Nye metoder endres?

Når vi sier ja til nye legemidler, må vi si nei til noe annet

Unyansert om prioritering

Prioriteringens dilemmaer

Prioritering handler om å bruke ressursene i helsetjenesten på en best mulig måte innenfor de rammene Stortinget har bestemt.