Ubegrunnet frykt for tall

Innlegg: Tor Atle Rosness, lege og seniorrådgiver i Folkehelseinstituttet (FHI)

INTET ER GALT med en spenstig debatt i Dagens Medisin, men å ty til lite flatterende personangrep og stråmannsargumentasjon, bør være unødvendig. I en hverdag med regelmessige oppdateringer om blant annet insidens, prevalens og smittetallet R, er det samtidig vanskelig å ta inn over seg i at enkelte samfunnsmedisinere proklamerer selvhøytidelig at tallanalyser ikke er særlig relevante i en spesialistutdanning. Et hederlig unntak kommer fra en veiledningskandidat i faget. 

Mitt budskap bør tolkes positivt. Heldigvis er det noen samfunnsmedisinere som gjør også dette. Men assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad er ikke ment å være en målestokk.

LETT REFLEKSJONSARBEID. Statistikk regnes som en av de største akademiske oppfinnelsene i vår tid. Det er synd om dette ikke får tilstrekkelig plass i porsjonerte bolker i en spesialistutdanning grunnet mismodige leger. Leger som kanskje ikke har hatt nerver i høyspenn før man forsvarer egen avhandling og er nødt til å stole på egen tallkompetanse i møte med opponenter – gjennom nettopp en prat.

Enten man som lege har forskerkompetanse, eller ikke: Det å tolke tall, er en uunngåelig oppgave for de som ønsker å bli gode samfunnsmedisinere. Hvorfor ikke da trene litt på dette sammen med andre likesinnede og bli flinkere?

VALIDITET. Det bør uansett ikke komme overraskende på erfarne samfunnsmedisinere, at en yngre kollega har valgt samme spesialistutdanning som dem fordi det krever lite innsats, dog målt på subjektivt vis. Vedkommende har trolig erfart innholdet i veiledningsgruppene som «lett refleksjonsarbeid».

Denne anekdoten tråkker åpenbart enkelte på tærne uten at det er gjort med overlegg, men i stedet for å hisse seg opp, burde de fintfølende vurdere utsagnets eksterne validitet.

AMBIVALENTE VEILEDERE. Argumentet om at man som veileder aldri har hørt en veiland ytre ønske om mer biostatistikk eller epidemiologi, og at dette er grunnen til at det ikke er med i veiledningsprogrammet, faller på egen urimelighet. Kanskje ingen veilandere har blitt spurt? Nå mener derimot én debattant at både tall og prat er ønskelig.

Det kan dermed forventes at veiledere tas på ordet, og at opplegget i aktuelle veiledningsgrupper ikke forblir uendret. Det vil nesten være en liten revolusjon selv om det ikke er snakk om å rokke ved en pilar, men kun å finslipe kantene.

Hvem vet, kanskje det blir flere knakende gode pedagoger blant kommuneleger av den grunn?

GODE DISKUSJONER. Undertegnede har hatt gleden av å dele kontorplass med Per Fugelli og andre dyktige professorer, postdoktorer, stipendiater og forskere i samfunnsmedisin. Å drøfte epidemiologiske problemstillinger med dem, var utfordrende og lærerikt, og det ble alltid oppfordret til å ta i bruk relevante tall i diskusjonene.

Formålet med slike uformelle samtaler rundt et bord var at man skulle lære av hverandre, forstå mer av en komplisert verden, bli flinkere i samfunnsmedisin og bli tryggere på å beherske tallanalyser i en høyt utdannet gjeng. Det er synd at de samme prinsippene ikke gjelder i en veiledningsgruppe.

TIDEN ER MODEN. Tenk om Per Fugelli, Hans Rosling eller Florence Nightingale hadde vært like skeptiske til tall som noen motdebattanter?

Jeg tror hele denne debatten er ett stort hint om at tiden er moden for endring. Babysteps, om ikke annet.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at meningene i artikkelen er hans egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgiverens synspunkter.